Nå skal du få høre noe urovekkende:
Av og til føler jeg meg som verdens ondeste person. Jeg føler at sjelen min er pillråtten og at alle som snakker med meg blir forgifta og smitta. At jeg forpester alle med min tilstedeværelse. At jeg ødelegger dem litt etter litt.
Hvorfor? Vel ... jeg har en veldig effektiv samvittighet. En beinhard og nådeløs mekanisme som hamrer meg med himmelsk kraft ned i søla med en gang den mener jeg fortjener det. Og den er streng! Den sitter alltid på vakt. Det er en evig kamp, og jeg taper hver gang. I dens øyne, er jeg en verdiløs bastard som ikke fortjener annet enn en passende straff. Samvittigheten blir aldri ferdig. Selv om overtrampene mine blir mindre og mindre, har den i de siste årene begynt å slå hardere og hardere.
Et skjeivt ord, så er den på plass. En feiltagelse, så banker den på.
Av og til føler jeg meg skambanket av den, og jeg klarer ikke forlate huset på dagevis. Jeg styrer det ikke. Men på en eller annen skrudd måte, føler jeg at jeg fortjener det. Om det er en slags gudfryktighet som gjør at jeg rettferdiggjør det, eller om det er Stockholms syndrom, vet jeg ikke. Kanskje det er begge deler? For på et vis, er samvittigheten både guden og gisseltakeren min -- jeg er både dens livredde gissel og dens ærbødige tjener. Jeg ser opp til den, men jeg er også livredd. For jeg vet at den er sterkere enn meg. Den vil alltid ha overtaket.
Jeg vet hvorfor den finnes. Det er en nødvendig mekanisme som forhindrer mye vondt. Jeg verdsetter den og er glad for at jeg har den. Men jeg synes bare den kunne gitt beskjed litt før. For ofte, så venter den for lenge med å si ifra, helt til det er for sent. Og det er da jeg blir nedbrutt. Det er da jeg tenker at samvittigheten er en sadistisk drittsekk. Det er da jeg vil kvitte meg med den eller ta knekken på den for godt. Men jeg har ikke noe å stille opp med. Gang på gang, tar jeg heller straffen som en mann, og håper det går bedre når jeg våkner neste dag.
Det slår meg hvor mye denne samvittigheten ligner på min egen far, som jeg husker han fra barndommen. Han var oppsiktsvekkende prinsippfast til drittsekk å være -- og han fikk meg til å føle meg så smålig som bare en farsfigur kan klare.
Det som irriterer meg mest er at samvittigheten ikke bedriver research eller kildekritikk før den begynner å forpeste meg. Den forhaster seg! Altfor mange ganger finner jeg i ettertid ut at jeg har blitt torturert av ingen grunn, fordi ingen faktisk ble såret av det jeg gjorde eller sa. En ærlig tabbe, tenkte jeg først. Men etterhvert fant jeg ut noe urovekkende: det ser nemlig ut til at samvittigheten ikke bryr seg, for den er like kjapp på avtrekkeren neste gang. Det er nå jeg begynner å lure på hvor noble hensikter samvittigheten min egentlig har. Setter den opp feller for meg?
Er den her for å beskytte andre, eller er den bare her for å terrorisere Jarle Ramskog?
Min egen samvittighet er faenmeg et hjerteløst svin.
