Vinterstid er, som Jokke sier, en fin tid å sitte inne. Og når man sitter inne, har man mye tid til å tenke. I går kveld var jeg ute på byen og drakk meg fra sans og samling. Jeg hadde aldri regnet med at i dag morres, da jeg sto opp, skulle være tiden for å få mine første skikkelige tanker på en lang stund.
Her er hva jeg mottok fra toppetasjen:
Logikken sier at alt må henge sammen. Kall det kausalitet, kall det en rød tråd, kall det lover, kall det et rammeverk. Jeg kaller det en kjetting. En kjetting som i starten ikke var mer enn et nyttig hjelpemiddel for å forstå verden, men som nå har blitt en metafor på det som holder meg fanget.
I det siste har det vært vanskelig å skrive. Det har faktisk vært vanskelig å tenke. Jeg gikk fra å være en aktiv skribent til å være en frihetskjemper på heltid. Men jeg kjempet ikke av politiske grunner. Opprøret mitt var ikke mot andre personer i det hele tatt. Det var med meg selv, eller rammene mine. Etter å ha dypdykket i et hav -- eller innsjø, eller ihvertfall et tjern; eller kanskje jeg ikke har gjort mer enn å plaske i en sølepytt -- av okkulte skrifter, gamle mytologier og annen glemt visdom, føler jeg nå at jeg nermer meg målet. Jeg har det iallfall i sikte.
Lenkene som holder meg fanget er logikk. Jeg er fastbundet av logikken, og forblir kneblet til jeg innser det.
Det trengs en plan for å komme seg ut. Her har jeg faktisk ikke så mange alternativer. Det viser seg at samfunnet er avhengig av logikken for å ikke bryte ut i fullstendig kaos og etterhvert kollapse. Det ville derfor vært uheldig av de styrende å fremme hjelpemidler som viser mannen i gata et verdensbilde uten logikk. Det er med andre ord ikke forsket så mye på dette området. Her må man tråkke til med egen forskning.
Det mest effektive jeg til nå har oppdaget er store mengder psykedelisk narkotika. Magisk sopp, LSD, DMT, Salvia Divinorum, og til en viss grad cannabis har egenskapene jeg leter etter. Ved inntak av disse stoffene sprenges grenser man har tilegnet seg over tidens løp. Man blir på en måte rykket opp ved roten. Man blir fjernet fra sporet man er på. Man kan bli sittende å kommunisere med hva som helst. Bord og stoler for eksempel. Eller med selveste universet. Dette høres tåpelig ut selv for meg, men gjennom empiri viser det seg å stemme.
Når man sitter der og utveksler idéer med et furubord, er det sannsynligvis en en-veis kommunikasjon som finner sted. Bordet forstår deg ikke. Men det er allikevel en form for samtale. Riktignok ikke med mer rot i virkeligheten enn en drøm, eller et barn som snakker med bamsen sin, men på samme måte som en bamse er givende for et barn, kan psykedelika være givende for voksne. Psykedelika kan derfor sies å være et steg opp fra en fantasivenn.
Da jeg var liten, reiste jeg ofte lange turer med min usynlige venn. Eller, det var iallfall det jeg trodde. Jeg var nemlig overbevist om at jeg hadde vært land og strand med en kamerat som het Steinar, og fortalte fargerike reiseskildringer til foreldrene mine. Steinar bodde i et kratt bak et strømhus, men hver gang jeg skulle vise ham, var han ikke hjemme.
Steinar var ikke ekte. Men allikevel viste han meg så mange spennende ting.
Du lurer kanskje på om jeg var et av de venneløse barna som sikler på genseren og er livredd for andre mennesker. Du tror kanskje at jeg måtte finne opp fantasivenner fordi ingen ville være med meg? Jeg forstår deg godt, men du tar fryktelig feil. Jeg var en aktiv liten rakker som spillte fotball og hoppet på sykkel, scorte mål og ramla og slo meg. På skolen var jeg av og til innom rektors kontor, men ikke mer enn det jeg mener er sunt for en krabat i den alderen. Ellers klarte jeg meg greit, og hadde mange venner. Blondt hår, ikke briller. Ansiktet mitt ville ikke vekket noen form for oppsikt. Alt var som det skulle være, utenom et lite lespeproblem jeg fikk etter å ha slått ut framtennene i en bordkant. Men det ordnet seg etter noen timer hos ortoped.
Så, hvordan kunne jeg gå fra å være en fantasifull unge, til å bli en (forholdsvis) gammel mann med logikk-komplekser? Det er forhåpentligvis en stund til jeg dauer, men tiden og dens innhold har rammet meg hardt allerede. Og som jeg sa, det som har blitt rammet mest er selve tankeevnen min ... Den har faktisk ikke bare blitt rammet -- den har blitt innrammet. For en respektløs ting å gjøre med et verktøy som en gang var i stand til å skape et velfungerende menneske ut av tynn luft.
Jeg kunne aldri lurt meg selv med en fantasivenn i dag. Slett ikke; jeg må gå hardere til verks enn det. Siden samfunnet ikke kan tilby alternativer til logikken, må jeg skyte spurv med kanoner og innta psykedeliske stoffer for å komme meg unna den harde kjettingen. I en påvirket tilstand duger jeg ikke til noe -- noe som er synd, for det betyr jo at det ikke er mulig å kombinere det med hverdagen. Jeg må gi selve opplevelsen full oppmerksomhet, og la den forsyne seg og legge i fra seg det den måtte ønske i min hjerne. Men når jeg kommer ut av den psykedeliske reisen, ut av det fargerike grepet, har jeg tilegnet meg ny visdom.
Visdom skiller seg fra kunnskap, for kunnskap er noe man kan lære bort, mens visdom er noe man selv må skaffe seg gjennom opplevelser. En "lærer og elev"-situasjon er riktignok en opplevelse det óg, men eleven vil vurdere opplevelsen på andre vilkår enn hvis han ikke var elev. Det er derfor så mange kunnskapsrike personer kan virke så "blåste", for å bruke et ord fra en elevs vokabular. En vis person vil sjelden virke blåst, utenom i møte med blåste personer. Blåste personer kan være så uheldige at de tror at visdom er blåsthet, og omvendt. Det er derfor blåste personer, altså relativt kunnskapsrike personer uten visdom, kan komme i skade for å bli kjepphøye. Læreren ga meg kunnskap, Steinar ga meg visdom.
Faglig kalles det siste avsnittet en digresjon. På folkemunne: en avsporing. Den ble ganske lang, men siden innleggets tema jo er å frigjøre seg fra logikken, synes jeg det er passende. Men omtrent her støter jeg på et problem: å forsvare en avsporing virker nemlig som en rimelig logisk ting å gjøre. Nok et bevis på at jeg sliter -- at jeg fremdeles er fanget. "Helvete!" er et rop som kan signalisere frustrasjon, og jeg kan med hånden på hjertet bekrefte at dét er tilfelle her. Faen ...
Det viser seg at mitt oppgjør med logikken ikke kan stoppe her. Det kreves en kamp som må bli mye lengre enn dette. Men det første steget for å bli kvitt en avhengighet er jo å innrømme at man har et problem.
- Hei, jeg heter Jarle. Jeg har vært logisk i tredve år.
Nå skal du få høre noe urovekkende:
