torsdag 29. oktober 2009

dikt06. våre gode stunder

Et førsteintrykk er et inntrykk man får først
deretter kommer resten i rykk og napp.
Men ingenting slår førsteinntrykket
når det gjelder slagkraft,
selv om slagkraften avtar
ved videre inntrykk.

Videre inntrykk
skyldes hjertet som slår blodet rundt i ring
og pumper liv i alle trådene som vikler seg rundt oss.

Stakkato, symfonisk.
Symmetrisk over tid
men for øyeblikket i ubalanse.

Varen skal leveres
for varer kreves, fra A til B
hele systemet er avhengig av det.

Gelé
organisk
til tider manisk (og panisk)

(pause)

Dra opp en potet
og du får skitt på henda.

Er du her enda?
Gi meg en lang, våt, pulserende klem da.

Du ser nydelig ut i en tenkt bakgate
der regnet gjør håret ditt vått
og en hund bjeffer fra et fjernt sted
vi ikke helt hører hvor er.

Men menneskene som bor her
er enkle å se, for de er enkle
og vel så det.
De har fremtidsutsikter om været,
og om de skal brennes
eller begraves.

Ingen er begavet,
iallfall ikke de vi kan se.

Vi ser bare tykk tåke.

Berre tåke
tåke

Tåke.
Mykje tåke.

3 kommentarer:

  1. For å sitere Bob Dylan litt løst:

    Noen mennesker føler regnet på kroppen, andre blir våte og syter litt over det.

    SvarSlett
  2. Fantastisk! Dette liker jeg! Og slutten om tåke, mykje tåke, trenger ikke mer forklaring! Et støt, livet, undring, og så en avrunding som stopper videre undring, tåken, en endelig forklaring, som forsvinner ut i ingenting. Det var altså det jeg leste.

    SvarSlett
  3. Ord som det, varmer godt i en vinterkald sjel, natasja. Tusen takk.

    SvarSlett