Det store spillet

I dag morres, da jeg sto foran speilet og pusset tennene, kom jeg til å tenke på dette: Odd Fellow-losjen er sannelig en merkelig forening. En samling av gamlinger som driver med merkelige ting og holder alt hemmelig. Ett av hovedkriteriene for å være med i den gjengen, er at du må tro på noe større enn deg selv. Det er veldig vagt, men med "noe større enn deg selv" menes noe oversanselig, noe hellig som man ikke kan utfordre. Med andre ord sier dette kriteriet: "du må være for underkastelse, og være klar for å bli underkasta."

For et sykt spill.

Så tenkte jeg videre: Hvor mange syke spill finnes det egentlig i verden? Nå tenker jeg ikke på PacMan, men spill der handlingen faktisk foregår i dagliglivet og inni menneskers hoder. Finnes det en liste over alle? 

Sikkert ikke, men hvis den lista finnes, burde hvert eneste nyfødte barn fått den skambanket inn i hodet. For hvis alle nye aspiranter i livet hadde visst hvor mange syke ting det går an å bli dratt inn i, ville vi definitivt vært spart for mye kluss.

Men så tenkte jeg videre: Hvor mye manipulasjon må egentlig være med i bildet for at et spill kan kalles sykt? Vi husker vel alle samfunnsfagstimene der vi fikk vite at vi skifter væremåte etter hvem vi snakker med, for vi har ulike roller. Jeg kan være sønn, venn, kjæreste, arbeider, sjef og så videre, og jeg oppfører og ter meg forskjellig. Dette kan vi. Men hvor store forskjeller er det mellom rollene? La oss se på et eksempel fra virkeligheten: du kan gå fra å sitte med halen mellom beina på sjefens kontor, til å ligge svett i senga og peise bestialsk på kjæresten din. Jeg tror vi kan si oss enige om at det kan være snakk om ganske store forskjeller.

Dette er roller vi har i livet, og som vi lever etter. Men allerede når vi hører ordet rolle, synes jeg det burde det ringe en bjelle. Jeg mener: for at ordet rolle i det hele tatt skal få en betydning trengs det skuespillere. Men betyr dette at vi er med i et skuespill? Ordet skuespill er et sammensatt ord. Å skue, som betyr å se eller stirre, og spill. Men siden vi faktisk er deltagere her, som gjør mer enn å stirre, kan vi stryke det første ordet. Spørsmålet blir da; er vi med i et spill?

Visst faen er vi det, sier jeg. Og hver gang vi snakker med noen, spiller vi. Vi spiller hver dag, og vi har tusenvis av triks på lager. Motspillerne prøver hele veien å få overtaket, og vi må bruke de rette kortene for å ikke tape. Nå har jeg helt glemt hvor jeg ville med Odd Fellow-eksempelet, men er ikke den store spilleavhengigheten vår, litt syk i seg selv? 

Alt dette tenkte jeg mens jeg pusset tennene. Og etterpå så spyttet jeg den hvite, slimete gugga i vasken og så på at den ålte seg ned i sluken.