Som ung, satt jeg ofte på stuegulvet og kikket på gamle bilder av min mor. Jeg kunne sitte i timesvis og bla i de forskjellige fotografiene. Det som holdt oppmerksomheten min fanget, var den spesielle stemningen og de mystiske menneskene jeg så. Jeg husker det den dag i dag hvor spennende det var å studere dem. Jeg kunne ikke forstå hvordan jenta på bildet og dama på kjøkkenet var den samme personen. At min egen mor hadde vært en liten pike var en hard nøtt å svelge, men jeg måtte bare stole på at foreldrene mine var ærlige da de pekte på de gamle klassebildene.
Men det forandret ikke hvor underlige alle bildene så ut. For møblene, klærne, hårfrisyrene, ja til og med ansiktsuttrykkene så helt surrealistiske ut, som om de var fra en annen planet. Alle folka så rett og slett rare ut.
Og fremdeles, som godt voksen, synes jeg det er forunderlig å kikke på gamle fotografier. Både settingen og personene virker på en måte så fremmedartede. Enten jeg ser på bilder av min egen mor eller på totalt ukjente personer, får jeg følelsen av å se inn i en annen verden. En fjern, merkelig og rar verden. Du har sikkert følt noe lignende selv.
Grunnen til at jeg mimrer om dette, er fordi det nettopp gikk opp for meg at alle bildene som blir tatt i dag, kommer til å se akkurat like merkelige ut om noen år. Og de årene går fort. Før du vet ordet av det, vil et fotografi som ser "fint" ut i dag, bli veldig, veldig rart. Det er jo ganske snodig -- for bildet har ikke forandret seg i det hele tatt, men du vil føle at du kikker på noe fullstendig annerledes.
Det er altså ikke bare øynene som ser. Vi ser med dømmekraften og identiteten vår. Vi ser med fantasiene og tankene våre. Vi ser med en tidsånd i bakhodet. Synet, vår fineste sans, serverer oss alt annet enn rene inntrykk -- det holder oss faktisk nesten for narr.
Ja, det er veldig rart å tenke på! Men, synet som fineste sans gjør egentlig jobben sin? Den registrerer det konkrete, men det er vel heller dømmekraften vår som alltid skal mene noe om det vi ser, og som dermed forstyrrer det objektive synet? Og våre subjektive holdninger ser ut for å være veldig lite faste? Dermed blir alt vi ser relativt? Og når en er bevisst dette, blir viten om at samme bilde får ulik bedømming normalt. Sjokket og følelsen av at synet holder en for narr,er vel størst når vi ikke er klar over at alt er relativt? Feks er vi klar over at et hus på lang avstand, fra vårt ståsted er så lite at vi kan måle lengden med to fingre? Men, vi tror jo ikke at det er et dukkehus vi ser, vi vet at huset er stort som andre hus, men har godkjent at det vi ser er relativt? Men, om du spør et barn, et lite barn på 2-3 år, så vil barnet svare at det ser et lite hus. Barnet er enda ikke kjent med, at hva det ser er relativt.
SvarSlettTeorien om at alt er relativt, er meget intressant! Jeg tror det var det Sokrates mente når han sa de kjente ord: Jeg ser at jeg ikke ser!
Siden vi aldri opplever det rene inntrykket, er det vel naturlig å snakke om det vi faktisk får, nemlig sluttproduktet. Øyet og synsnervene gjør jo jobben sin perfekt, men synet (og med det mener jeg sluttproduktet, altså opplevelsen vår) holder oss for narr. Jeg føler meg iallfall holdt for narr når jeg ser gamle bilder fra den tiden jeg trodde jeg var kulest i klassen. Ser jo ut som klovnekostymer vi gikk i.
SvarSlettNormalt? Hvem har sagt at det ikke er normalt?
Jeg prøver ikke å legge fram en banebrytende teori her -- alt jeg ville var å belyse et snodig fenomen som føltes absurd, noe du forøvrig ser ut til å være enig i (ut fra den første setningen din å dømme)
Du må huske at dette er en blogg med løse, subjektive tanker fra Jarles hverdag -- ikke Immanuel Kant sitt hovedverk. Og innlegget mitt var bare basert på en gøyal observasjon.
Perspektiv er snodig ja -- det tok jo mange år før de fant ut av det (i kunstens verden). Men jeg ser ikke helt hvor perspektiv kommer inn i denne diskusjonen?
Jeg setter veldig stor pris på kommentaren din, natasja, men du har feilsitert Sokrates!
Og helt til slutt: et innlegg fra meg er som en dagdrøm, og jeg håper at du, kjære aktor, innser hvor meningsløst det er å måtte forsvare dagdrømmer.
Hm? Det var absolutt ikke min hensikt å stille deg til ansvar for dine dagdrømmer? Jeg liker det du skriver, og kommentaren er mine tanker etter jeg har lest det du skriver. Spørsmålene som dukker opp, er mer intressante, for meg enn svarene? Ja, jeg har ikke sitert Sokrates direkte, jeg har gjenreferert innholdet i noe av det han sa. Vil du ikke ha kommentarer på det du skriver?
SvarSlettJeg er sjeleglad for at noen i det hele tatt leser tekstene mine, og en kommentar er enda bedre!
SvarSlett(og vi er de rare og fjerne personene)
SvarSlettEr alt egentlig bare at vi lurer oss selv ved å late som vi ser noe som helst?
SvarSlettHahaha! Det er sannelig ikke godt å vite lenger. Her er et spørsmål i samme gate, som en gammel benkesliter spurte meg om for noen år siden: er det objektet som kaster skyggen, eller er det skyggen som kaster objektet?
SvarSlettEn god latter forlenger livet, og i min tid som fotballspiller var jeg faktisk fast venstrebenk.
SvarSlett