"Kysten er klar, Ove. Du kan komme inn nå."Inn kommer Ove, feit og rund,
med svetteperler fra topp til bunn.
Med en kjake større enn halsen,
vugger Ove inn i valsen.
Han svinger på svansen,
og sprer vond lukt i lokalet.
Plinger i glasset, nå skal han tale:
"På vegne av den menneskelige art
og den hellige ånd,
legg sammen to og to
og gi meg en hånd.
Eller to hender, blir det vel,
DU VERDEN FOR EN KVELD!"
Ove setter seg ned og stolen knirker,
tar på seg brillene for å se om de virker.
Skuldrene følger noter og hodet rytme,
Ove lar musikken styre hele sitt ytre.
Han ser ut til å kose seg masse,
der han løfter opp glasset
til sine fyldige lepper,
og myser etter skrepper,
som han kaller dem,
etter å ha klappet dem på stumpen
og gitt dem en varm, klam, vemmelig klem.
Jeg hadde en kompis som het Ove. Han gjør vel kanskje det fortsatt, men det er jeg ikke sikker på. Kanskje han heter Ronald nå.
SvarSlettUansett pleide vi å ta med passende rivningsutstyr i fjellet og velte ned steinblokker på fugler som hekka på fjellhyllene under. Ove er en brutal mann.
Hahaha! Brutal er ordet. Nå fikk jeg en intens lyst til å høre mer om Ove, eller Ronald.
SvarSlettOve var en mann av sin moped. Han mekka og skrudde. Gjorde egentlig ikke stort annet enn det. Utenom å sitte på det knøttlille rommet sitt og skrudde sammen høytelere han samlet fra bilvrak og drive mamma-Ove til vanvidd.
SvarSlettInnimellom tok vi luftgæverene på ryggen og gikk i marka for å skyte fugl. Vi fant aldri noe annet enn spurv, men de var ganske enkle å drepe, så vi trengte aldri ha niste med.
En gang velta vi ein steinblokk jeg vil anslå veide omtrent 4 tonn. Den falt omtrent 20 meter nedover en fjellside, før den sprengte og etterlot et krater på minst to meter. Da slo jeg hardt i fjellet med trestokken jeg brukte til å velte steinen med. Treflisene spratt til alle kanter, og jeg brølte som en elefant mot sjøen. Ronald smilte til meg, og jeg smilte tilbake. Mer trengte vi ikke si.
Så gikk vi hjem og spiste middag.
Høytelere visste jeg egentlig ikke hva var før min bestefar frelste meg inn i musikkens verden. Da forsto jeg at det var menneskelyder, og etter den gang ble de høytalere, men noen høytalere var høytelerne mine aldri. De var lave, nesten kubiske bokser.
SvarSlett