Einar

Nå skal jeg fortelle dere om en kompis av meg. Einar.

Einar var som folk flest, men han var konstant sjuk. Det var alltid noe som feilte Einar. Var det ikke tannstein så var det urinveisinfeksjon. Inn og ut av sykehusene. Resept på resept av alskens medisiner.

Jeg husker det så godt da vi gikk på barneskolen og vi hadde matpause. I matpakken sin hadde han med en skive uten skorper slik at tennene ikke skulle løsne fra det råtne tannkjøttet, et eple som var most ned i et beger som en slags grøt og en masse forskjellige tabletter. Vitamintabletter, smertestillende, penicillin og pastiller mot dårlig ånde. For du ser det at ånden fra Einars munn var det samme for meg som å lukke øynene og putte hodet inn i søppelsjakten og ta et realt magadrag. Rett og slett jævlig.

En dag da meg og Einar var ute i båten til pappa å fisket, skjedde det noe rart. Vi hadde akkurat stanset motoren og kastet ut krokene da Einar snudde seg forsiktig mot meg og sa: "Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?" Jeg ble jo straks nyskjerrig og svarte med et stille "ja".

Jeg dempet reiseradioen som sto på gulvet og lente meg tilbake. Einar så dødens alvorlig ut da han kikket på meg. "Jeg er bare på larvestadiet" brøt det med ett ut av ham. Jeg hoppet til litt og tilføyde: "Hva faen prater du om?" "Har du tørnet?" Igjen bare satt han der. I timesvis. Jeg satt der sammen med han den natten. Og jeg fikk jammen lære Einar å kjenne kan du si.

Han fortalte hvordan foreldrene hans hadde knust testiklene hans med en hammer og erstattet dem med to knusktørre kastanjenøtter som skrapte intenst mot hverandre for hvert eneste jævla steg han tok. Foreldrene til Einar ville ikke at han skulle få oppleve det helvete som det innebar å være mor og far. De ville spare ham for det tafatte familielivet. Alle de hjernedøde sammenkomstene. Alle tradisjonene og høytidene. Det var et levende helvete sett fra Einars foreldres øyne.

Vi dro ofte ut på turer meg og Einar. Både til vanns og til skogs. Einar var en avkoblet og behagelig person å henge med. Han sa ikke stort, men svarte hver gang han ble spurt om noe. Aldri noe tomprat rundt Einar nei. Det var herlig. Vi kunne ofte sitte der på hver sin gresstust i skogens dunkle lys og filosofere om livet og vår egen eksistens. Vi rotet oss langt bort fra det snevet av sannheten. Tiden sto stille rundt Einar. Han var et fragment av et større bilde. En sprekk i verdens bærebjelke. Han var seg selv.

Det var først da vi hadde kommet oss helskinnet gjennom barneskolen problemene til Einar virkelig startet.

En dag i 1987 kom en sjuk guttunge spankulerende over skolegården. Det var Einar. Og det var i storefri. Jeg løp bort til ham og spurte hvorfor i helvete han ikke hadde møtt opp på ungdomsskolen. Einar svarte med den avslappende stemmen sin at det var ikke vits å prøve mer lenger. Han var oppgitt og lei alt og alle.

Vi fant oss en benk bak skolen hvor vi satte oss ned og pratet litt. Etter en god stund der strakte Einar frem hånden sin mot min. Jeg fikk et undrende uttrykk i ansiktet etter øyenbrynene mine å dømme, men tok i mot hånden hans. Det skulle jeg aldri ha gjort... Jeg fikk se en skadeskutt antilope ligge døende i skogholtet. En verden omgitt av et kokende havgap bebodd av glefsende sjøormer. I alle jordens mørkeste kriker og kroker, kunne jeg se skyggene av noen skikkelser sittende å be for sitt liv. Trygle hengivende til en fiktiv personlighet. Et brennende ønske om å få leve litt lengre. De frodige skogene var knust til pinneved og dens frukter lå muggspist ved dens side. Gråmelerte epler og morkne markjordbær. Et realt festmåltid for dypets beboere. Åtselbillene og larvene. Midt under hele denne seansen kunne jeg kjenne jeg fikk melkesyre i øyelokkene. Noe som jeg trodde var fysisk umulig.

Videre fikk jeg se avdøde familiemedlemmer bryte armbak med dødsenglene. Dømt til å tape. Bomber og granater sprengtes overalt rundt meg og det store bildet var i stykker. Gud hjelpe meg for en stygg globus dette her vil bli. Det ble dødelig stille et par sekunder før en massiv bølge av kokende vann svelgte hele faenskapen og etterlot seg et tilsynelatende forlatt og utdødd landskap. Tårene kom. Jeg lette intenst etter tegn til liv. Håpløst virket det som. Men der. Plutselig! I det mørkeste av det mørke. Et telys. Bevegelse. Jeg ser en liten mann. Helvete! Det er Einar. Han har stukket ut sine egne øyne med et par spisepinner. Uten å vite noen ting som helst om hensikten bak det, kan jeg ikke annet enn å smile. jeg ser på munnen at han prøver å fortelle meg noe. men all lyd er borte. Jeg venter litt. Der ja. En massiv snakkeboble spretter fram: JEG ER FORTSATT BARE I LARVESTADIET! Jeg blunker kjapt og er tilbake på benken med Einar. Jeg er mildt sagt lamslått.

Så gikk årene da og jeg fikk min egen familie. Har ikke sett stort til Einar siden den dagen. Ingen vet hvor han ble av egentlig. Ingen har spurt hvertfall.

En morgen sitter jeg og sønnen min på to år i sandkassen og leker da jeg får øye på noe som graver seg opp fra sanden. "Hva faen?" tenker jeg og nistirrer. Med ett ser jeg at det er en massiv skolopender som graver seg opp fra sanden. Det er den største av dem jeg noensinne har sett. Hard som en trepinne var den. Umulig å slå ihjel. Av en eller annen grunn slår det meg plutselig at den ligner på Einar. Jeg segner om i sandkassen. Og bråvåkner spyende over toalettskåla noen timer senere. I vill panikk sparker jeg opp baderomsdøra og leter febrilsk etter familien min. Huset er helt tomt. Jeg kaldsvetter som en gris mens jeg går ned trappen til kjelleren. Og der nede sitter Einar og skjærer seljefløyter. Jeg segner om for andre gang. Dager går. Kanskje uker. Jeg tar fortsatt stikkpillene mine. Jeg deler rom med en fyr som heter Hitler. Han har den merkeligste bart. Når det er sol får vi lov til å sitte i parken å spise is.

Dagene flyr....