Derfor tar han nå en pause på ubestemt tid og seiler sin egen sjø.
lørdag 1. mai 2010
Farvel
mandag 26. april 2010
fra a til b
og en gutt og en jente leker i en tilhenger,
mens en sommerfugl flyr over veien,
samtidig som en kvinne med hestehale jogger,
mens en mann med skinnjakke og gule solbriller sykler med en refleksvest på bagasjebrettet,
og et flagg blafrer i vinden,
mens en annen mann sykler med en ryggsekk på ryggen og hansker på hendene,
samtidig som en mor leser en bruksanvisning fra IKEA sammen med adoptivbarnet sitt,
mens en småbarnsfamilie kjører i hundre kilometer i timen,
og et gammelt ektepar på tur med hunden smiler til en fremmed,
mens tolv ungdommer på bmx-sykler hopper og spretter,
samtidig som en måke skriker,
mens en katt springer opp en skråning,
og en ball ligger på feil side av en hekk,
mens en svane leter etter mat på bunn av et skittent vann,
samtidig som en humle flyr gjennom nakne greiner,
mens et søskenpar hopper på trampoline,
og en skalla mann fyrer opp grillen,
mens en jente tar på seg hjelmen,
samtidig som en dachs-hund bjeffer på en forbipasserende,
mens en kvinne i en rød kåpe og med rød lepestift snakker inn i en nokia-telefon,
og en gutt roper på vennen sin,
mens en stappfull buss svinger til venstre,
samtidig som en mann sitter med hodet i hendene på en parkbenk,
mens en gutt pisser i sin egen hage,
og en kvinne sitter på et steingjerde og røyker en sigarett,
mens en mann krysser veien med en handlevogn,
samtidig som tre vennegjenger stiger inn på en buss,
mens en gutt med langt lyst hår bærer et skateboard,
og tre unger slikker på hver sin slikkepinne og moren deres røyker en sigarett,
mens en due letter fra en sandete asfalt,
samtidig som en jente smiler til en gutt,
mens et nygift par snakker med naboen,
og en buss kjører forbi en syklist,
mens et barn krangler med foreldrene sine,
samtidig som horder av fotballsupportere spaserer hjem,
mens en mann med bart tar på seg en caps,
og et vennepar ler høyt i en undergang,
mens tre jenter i bunad går inn i et rødt hus,
sykler jeg forbi.
fredag 23. april 2010
Min hyllest til viljen
mandag 19. april 2010
En dag i det fri
Neste dag skinner sola fra morgenen av, men det er likevel ikke før på kveldingen at jeg setter meg på sykkelen. 40 minutter senere, slår jeg meg til ro på toppen av en sanddyne, helt alene på stranden. Det er halvmørkt og ganske kjølig. Jeg vil gjette at det var rundt 10 varmegrader. En måke svever over meg, båret av den kalde vinden. Bølgene skyller over sanden. Sjøen er urolig. Jeg stirrer ut mot horisonten. Vinden blåser og det verker i ørene. Uten å tenke meg om, lukker jeg øynene og strammer alle musklene i kroppen. "Gi meg styrke!" sier jeg høyt men besindig til meg selv. "Gi meg styrke! Gi meg styrke!" Jeg sier det sakte og jeg mener det av hele mitt hjerte. Hva som skjer når jeg sier det, det vet jeg ikke helt -- men at noe skjer, det er jeg sikker på. Så slapper jeg av i musklene og åpner øynene. Det sitrer i meg, og hele utsikten ser annerledes ut. Det er som om det jeg ser, plutselig gjør et større inntrykk på meg. Jeg gjentar dette ritualet tre ganger, og for hver gang blir synet av himmelen og sjøen annerledes. Jeg ser meg rundt for å sjekke om noen ser meg, men jeg er fremdeles alene. En tåre slipper taket fra øyekroken i mitt høyre øye og renner nedover kinnet, og like etter løsner en fra det venstre. Det blåser sterkt. Jeg puster dypt inn og ut. Den følelsen jeg har i kroppen nå, vet jeg kommer av adrenalin. Det har jeg fått lære av en som en gang var distriktets mest fremragende farmasøyt, nemlig min egen morfar. Han var en klok herremann.
Jeg reiser meg og begynner å gå mot sykkelen. Stegene er tunge i sanden, noe som gjør hvert eneste steg til en bevisst handling, ikke en automatisk prosess. Det gjør meg våken å kunne være klar over slike ting. Jeg har prøvd det i byen også, men der er er det mye vanskeligere. Prøv bare selv. Gå midt i sentrum, og hver gang du setter venstre fot fram, tenker du "venstre", og hver gang du beveger den andre, tenker du "høyre". Du skal kun tenke på dette, og ingenting annet. Det går helt uten problemer i sanddyner, men i en by er det så mange inntrykk å forholde seg til at man er dømt til å spore av etter kort tid. Derfor er man er mye mer i kontakt med seg selv på en strand enn i en by. Det er ihvertfall min erfaring.
Jeg setter meg på sykkelen. Et par regndråper treffer hendene mine. Det har blitt ganske mørkt nå. Turen hjemover går raskt siden jeg har medvind, og i nedoverbakkene legger jeg overkroppen helt ned mot styret slik at jeg blir så aerodynamisk som overhodet mulig. Jeg liker fart. Det skal du vite.
torsdag 15. april 2010
Et menneske får seg et sjokk
· · · — — — · · ·
For eksempel da jeg lå på sofaen og prøvde å sove, kunne jeg sverget på at bildet jeg har hengende på veggen laget rytmiske tikkelyder, helt av seg selv. Lange, korte, lange korte. Noen taktløse, andre som musikk i forskjellige sjangre. Vals-, swing- og gudene måtte vite hvilke takter det var. Jeg undres om de har vært der ifra begynnelsen av, uten at jeg har lagt merke til dem. Kanskje har jeg bare aldri forsøkt å lytte før, siden det er utenkelig at et maleri skal lage lyd. Det kan også være hjernen som spiller meg et puss. Jeg prøvde derfor å sette fingrene i ørene for å se om lyden forsvant, og det gjorde den, men forsvant den fordi jeg var sikker på at den skulle gjøre det, eller stengte jeg den faktisk ute? Hva håper jeg? Hvor god forsker er jeg egentlig?
Tikkingen stoppet. Men jeg lurer på om andre hører den.
Oppdatert i ettertid: Ingen fare. Det var naboen som hadde nachspiel. Problemet er løst.