dikt10. skyggen

en skygge i mørket
farer over gulvet og
sletter all data

født på ny

med nye briller
går jeg ut
og ter meg som
de aller fleste

Ordtak

Den mand der kravler på alle fire,
er en mand der skal spottes.

En av de dagene...

Har du noen gang hatt en av de dagene der du helst ikke vil gå ut av senga? Du vil helst slippe å møte noen andre mennesker. Tiden står nesten stille og du mangler mål og mening. Har du noen gang hatt en av de dagene hvor du regelrett kunne slått et annet menneske ihjel?

Du sitter der bak kjøkkenbordet og fordøyer dagens første måltid, frokosten. Inne i hjernen stormer det, og mørke tanker preger ditt sinn. Rundt deg går kona di og plaprer i vei om totalt meningsløse og hjernedøde emner. Du skuer forsiktig bort på henne du en gang var hodestups forelsket i og grøsser inni deg. Tanker om selvmord, død og fordervelse får deg nærmest til å trykke brødskivene hele ned i halsen på deg selv. Hvert eneste kvekk som kommer fra kjerringa di sin kjeft, gir deg isende frysninger nedover nakken. Du kunne tatt henne av dage på flekken.

Den en gang gode og varme koppen med morgenkaffe smaker på en sånn dag som en kopp med hundepiss. Du brekker deg i vemmelse.

Har du noen gang hatt en av de dagene hvor du skulle ønske du døde av en livsfarlig sykdom? Et brennende ønske om å bli ferdig å surre rundt her blant de levende døde som vi blitt til opp gjennom tidene.

Du begynner å røyke i en alder av 30 for å begynne nedtellingen. Følelsen av å gradvis bli svekket innvendig gir deg en midlertidig indre ro.

Livets goder driver deg sakte til vanvidd. På en dag som dette ble du født på ny.

Alle hendelsenene i hverdagen får deg til å bikke over.

Har du noengang hatt en av de dagene der du kunne drepe et spedbarn? Slå ihjel din bedre halvdel av den minste grunn? Kanskje trekke ut dine egne tenner i vill frustrasjon over et ukjent emne?

Det blir fort mange sånne dager i løpet av et år. Jeg sitter her i mørket og kjenner på følelsene og nyter det. I morgen vil jeg ikke huske noenting der jeg sitter og plaprer i vei om all verdens faenskap.

Kanskje koster jeg gulvet og hører på radioen. Hvem vet?

Observasjoner på bussen

Bussen stopper. En ung, vakker kvinne stiger om bord. Hun går mot meg i sakte kino og blikkene våre leker med hverandre. Hun setter seg i setet rett foran meg.

Etter en stund begynner hun å kose med håret sitt. Hun stryker tre fingre gjennom, og krøller håret forsiktig rundt pekefingeren. Ganske sensuelt. Jeg stirrer. Hun fortsetter. Assosiasjonene løper løpsk og blodet strømmer til penis, denne grå mandags morgenen. Etter en stund med dette showet, har vi kommet til neste akt. Hun klør seg i øret. Langt inne i øregangen. Jeg tenker ikke så mye på det, før hun tar fingeren ut av øret og inn i munnen. Med ett forsvinner det litt blod i fra penis. Jeg blir litt satt ut, men jeg har enda en over gjennomsnittet hard penis. Men så gjentar hun prosessen, fra øre til munn, igjen og igjen, som en gravemaskin som graver, tømmer, graver, tømmer, fra øregang til smaksløker. For hver gang hun gjør dette, strømmer det mer og mer blod fra penis og tilbake til hjernen.

Til slutt har det kommet så mye blod til hjernen at jeg måtte dra frem notatblokka og skrive dette.

dikt09. ove

"Kysten er klar, Ove. Du kan komme inn nå."

Inn kommer Ove, feit og rund,
med svetteperler fra topp til bunn.
Med en kjake større enn halsen,
vugger Ove inn i valsen.
Han svinger på svansen,
og sprer vond lukt i lokalet.
Plinger i glasset, nå skal han tale:

"På vegne av den menneskelige art
og den hellige ånd,
legg sammen to og to
og gi meg en hånd.
Eller to hender, blir det vel,
DU VERDEN FOR EN KVELD!"

Ove setter seg ned og stolen knirker,
tar på seg brillene for å se om de virker.
Skuldrene følger noter og hodet rytme,
Ove lar musikken styre hele sitt ytre.
Han ser ut til å kose seg masse,
der han løfter opp glasset
til sine fyldige lepper,
og myser etter skrepper,
som han kaller dem,
etter å ha klappet dem på stumpen
og gitt dem en varm, klam, vemmelig klem. 

dikt08. stians sinn

"Sør-Spanias sterke solskinn
stikker som skarpe spydspisser,"
sier Stian.

Stian senker skuldrene.

Stille som spissmus,
slikker strandløvene sol.

Stian svømmer.

Saltvannet smaker snodig.
Samtlige svømmere
synes saltvann smaker sånn
som snue.

"Satans sterk smak,"
sier stemmen som styrer
Stians stille sinn.

Jarle snakker i søvne

På slutten av nittitallet klagde ofte min daværende kone. (Merkelig at jeg ubevisst satte punktum der, for jeg hadde egentlig tenkt å fortsette setningen med å fortelle hva det var hun klagde på, men som alltid vet underbevisstheten bedre enn meg selv, og stopper meg når den mener jeg burde stoppe -- den synes vel at hun generelt sett var en klagende person, som klagde mye gjennom hele slutten av nittitallet). Ja, det er sant at hun klagde mye.

En av de tingene hun klagde på var at jeg snakket så forferdelig mye i søvne. Hun sa at jeg kunne snakke i mange minutter med en kraftfull og aggressiv stemme -- faktisk kunne det av og til høres ut som psykotiske manifester. Jeg husket det aldri da jeg våknet igjen, og for å være ærlig trodde jeg til slutt at det hele bare var oppspinn fra hennes side, som hun gjorde kunfor å ha enda en ting å irritere seg over. Men, nok om det.

Her forleden dag fikk jeg et tips av en gammel kjenning om å sette en båndopptager på nattbordet over natten, for finne ut av dette gamle mysteriet, for å se om det var sannhet i det kona mi sa. Jeg tok ham på ordet, og to dager senere var jeg klar.

Det jeg hørte dagen etter var oppsiktsvekkende for å si det mildt. Jævlig skremmende for å være ærlig. Teksten som følger er så og si rent diktert, men jeg har ryddet opp og forenklet en del ting, for det var mye uklart. Det var også en del gjentakelser som jeg har fjernet.. 

Uansett, her er hele greia:

"Fantasi er et tre du plukker frukter fra. Ikke vent på at fruktene skal falle ned av seg selv, for da er de overmodne og kan ikke brukes. Friskheten, sprøheten og stramheten er viktig, og den får du ikke med nedfallsfrukt. Hver frukt er en idé eller et konsept, som igjen er en sammensetning av andre/mindre/tidligere idéer og konsepter.

Alt i universet er satt sammen av mindre og mindre biter. På jordkloden kan et eple deles i mindre og mindre biter helt til vi sitter igjen med en kvark.

På samme måte kan en idé deles opp i mindre og mindre biter. Idéen om en TV er en idé som kommer langt ute i en rekke av idéer, der de tidligere idéene strekker seg tilbake til steinalderen og oppdagelsen av ild.

Hva skal vi kalle idéenes byggeklosser? Vi kaller jo også delene for idéer, men dette går bare til et visst punkt. For hvis en stor idé er satt sammen av mindre idéer på samme måte som et molekyl er satt sammen av atomer, må vi på et tidspunkt tenke på noe enda mindre. Et eple er materie, og til materie har vi kvarker. Men idéer er ikke materie -- her trenger vi andre begreper. Hjernens elektriske impulser kan ikke være idéenes minste byggeklosser, for idéene har blitt mye mer komplekse uten at hjernens kapasitet har utvidet seg siden steinalderen. Det vi vet om de elektriske impulsene er bare skyggebilder av et komplekst bilde.

...

De minste byggeklossene er sanseinntrykk.

...

Vi trenger sanseinntrykk for å lage konsepter -- et døvblindlamt barn lærer ikke noe som helst. Læring er noe for de med sanser. Alt menneskeskapt har kommet av læring, prøving og feiling, og alt menneskeskapt kan derfor sies å være bygget etter holografiske arbeidstegninger der syn, lyder, lukter, smaker og berøringer ligger helt bakerst. 

Datamaskiner er naturlige. En vanlig datamaskin inneholder sanseinntrykk fra hele den menneskelige utvikling. Helt fra Homo Sapiens oppstod. Men hvorfor stoppe der? De aller enkleste insektene på jorda har også sanseinntrykk. Idéen om en datamaskin har vært i arbeid helt siden begynnelsen av evolusjonen. Datamaskinen min er fullstappet med de beste sanseinntrykkene fra et par milliarder år.

Er det rart jeg elsker den?"

Etterord: Idéen bak en PC kan jo sies å være høyst logisk. Lukt og smak er ikke viktige for idéen om en PC, fordi lukt og smak er ikke-logiske sanser. Hadde de vært logiske, ville det gått an å lære seg språk gjennom dem. 

En flue landet på skrivebordet ...

... og begynte å snakke med meg. 

Flue: Det blir alt for tragisk å sitte å skrive blogg.

Meg: Hvorfor det?

Flue: Så lenge du ikke har noe virkelig banebrytende å si, fungerer ikke blogg som annet enn notater.

Meg: Hva så?

Flue: Vel, notater bør du egentlig holde for deg selv ... Du skjønner, notatene dine er som spontane målinger av tankeverdenen din i det ene lille bruddstykket av livet ditt. Men når du legger dem alle ut på en blogg, og hvis bloggen din oppdateres kontinuerlig, får offentligheten mer og mer innsyn i tankeverdenen din. Det personlige blir offentlig.

Meg: Er det noe galt med det, da?

Flue: Ha-ha! Er det noe du bør lære deg om den offentlige sfære, så er det at den er dømmende som få. Den er full av stigmatisering -- hør bare hvordan folk baksnakker og håner hverandre. I en bygd sprer et rykte seg på et blunk. Dette sier litt om nettverket som kan bygge seg opp rundt deg og mot deg.

Meg: Hvordan kan du vite det?

Flue: For jeg er en flue på en evig reise. Jeg vet alt som foregår i alle hus i nabolaget. Utfrysningen har begynt, og snart er det så store krefter rundt deg (rent matematisk sett) at du aldri får stoppet prosessen. Du vil bli mer og mer dratt inn i deg selv, du vil forandre meninger og smak. Du vil skilles fra menigmann mer og mer for hver dag som går, og du vil ende opp som noe ganske annet.

Meg: Helvete, dette hørtes dramatisk ut.

Flue: Slapp av, kompis. Å bli noe annet er positivt -- men du bør i det minste være klar over disse tingene på forhånd. Bare sånn du ikke legger ut på en reise du ikke er modig nok til å fullføre.

Meg: Nei, jeg har vel aldri ment at det er negativt å bli noe mer enn menigmann ...

Flue: Øynene dine forteller noe annet.

Meg: Det er bare fordi du er en snakkende flue.

*SMEKK*

dikt07. kulden

Fig. 1. kulden er ikke for oss
små grå

Fig. 2. vi blir frosset
og står på rekke og rad

Fig. 3. som saltstøtter 
med alle lem stivnet fast

Fig. 4. VI VIL TRENES
ikke stå her kraftløse

En ape i bur

Hodet mitt er en stillestående mølle. Hjernen min, som en gang var en fabrikk for tanker, har i det siste vært fyllt av tomrom og løse tråder. "Er det vits å skrive bare for å skrive," hvisker en indre stemme. Jeg svarer ikke. I stedet skriver jeg om ingenting for ingen.

Klokka er midt på natta og hodet føles som våt, tung bomull. Øynene svir og jeg er blottet for mål og mening. Jeg har sittet i stolen altfor lenge nå. Ute høljer det ned. Rett foran meg står en svart, flat, flytende-krystall-skjerm. "Disse skjermtypene er blitt populære i det siste, og vil kanskje hovedsakelig ta over for CRT," står det på Wikipedia.

Wikipedia er et flott nettsted, men ikke flottere enn alle pornosidene som finnes. Alle de saftige bildene har dempet frustrasjonen i oss menn, og på den måten senket antall voldtekter i verden. Hva har Wikipedia gjort? Skapt et lass av bedrevitere.

Nei, jeg sier som bestefar sa: "Hvis du vil ha sannhet, gutten min, så sett deg på åsen og lytt på vinden."