fra a til b

Mens en katt kravler i nyklipt gress,
og en gutt og en jente leker i en tilhenger,
mens en sommerfugl flyr over veien,
samtidig som en kvinne med hestehale jogger,
mens en mann med skinnjakke og gule solbriller sykler med en refleksvest på bagasjebrettet,
og et flagg blafrer i vinden,
mens en annen mann sykler med en ryggsekk på ryggen og hansker på hendene,
samtidig som en mor leser en bruksanvisning fra IKEA sammen med adoptivbarnet sitt,
mens en småbarnsfamilie kjører i hundre kilometer i timen,
og et gammelt ektepar på tur med hunden smiler til en fremmed,
mens tolv ungdommer på bmx-sykler hopper og spretter,
samtidig som en måke skriker,
mens en katt springer opp en skråning,
og en ball ligger på feil side av en hekk,
mens en svane leter etter mat på bunn av et skittent vann,
samtidig som en humle flyr gjennom nakne greiner,
mens et søskenpar hopper på trampoline,
og en skalla mann fyrer opp grillen,
mens en jente tar på seg hjelmen,
samtidig som en dachs-hund bjeffer på en forbipasserende,
mens en kvinne i en rød kåpe og med rød lepestift snakker inn i en nokia-telefon,
og en gutt roper på vennen sin,
mens en stappfull buss svinger til venstre,
samtidig som en mann sitter med hodet i hendene på en parkbenk,
mens en gutt pisser i sin egen hage,
og en kvinne sitter på et steingjerde og røyker en sigarett,
mens en mann krysser veien med en handlevogn,
samtidig som tre vennegjenger stiger inn på en buss,
mens en gutt med langt lyst hår bærer et skateboard,
og tre unger slikker på hver sin slikkepinne og moren deres røyker en sigarett,
mens en due letter fra en sandete asfalt,
samtidig som en jente smiler til en gutt,
mens et nygift par snakker med naboen,
og en buss kjører forbi en syklist,
mens et barn krangler med foreldrene sine,
samtidig som horder av fotballsupportere spaserer hjem,
mens en mann med bart tar på seg en caps,
og et vennepar ler høyt i en undergang,
mens tre jenter i bunad går inn i et rødt hus,

sykler jeg forbi.

Min hyllest til viljen

Jeg ser på min tankeaktivitet som en strøm av noe, og dette noe er bare mitt eget. Jeg begynner å bli relativt stødig i min indre strøm, men det har tatt lang tid. Jeg kaller den min ekte vilje. I den siste tiden har jeg tenkt på meg selv som et mellomledd mellom denne strømmen og den ytre verden. Dette betyr at jeg lytter til hva den foreslår, og utfører det etter beste evne. Jeg må gjøre meg selv så liten som mulig for å i det hele tatt ense at den finnes, og enda mindre må jeg være for at den skal komme ut i klartekst. På denne måten er jeg en observatør mer enn en tenker, selv om det jeg observerer springer ut fra meg selv. For utenforstående ser dette ut som tenking, men bare jeg vet forskjellen. For hodet mitt føles helt tomt -- det er som et glasshus uten tak på en høylys dag. Det er sommer der oppe.

Alt jeg skriver nå er et resultat av å la denne viljen strømme gjennom meg og ut på tastaturet. Jeg er den eneste som kan videreformidle akkurat dette. Jeg er mellomleddet. Det blir så rent som mulig, for med en gang jeg skal til å forandre noe, knyter det seg i magen. Da fjerner jeg siste setning og venter ydmykt på en ny. Nøkkelen er å holde seg ydmyk, for med en gang jeg får en slags selvfølelse oppi det her, blander jeg meg automatisk inn i kilden, og all innblandning skaper forvrengninger. Jeg er ikke sterkere enn min egen vilje ... Hadde jeg vært det, ville ingenting av dette blitt skrevet. Da hadde jeg heller ligget på sofaen.

Men viljen viser seg ikke bare i ord, selv om det er det den gjør nå. Den kan like gjerne vise seg i den forstand at den forlanger at jeg sykler en tur. Da følger jeg den også. Og hvis jeg ender opp på stranden -- ja, så ender jeg opp på på stranden, ikke noe mer enn det. Og når den vil ha meg hjem, drar jeg hjem.

Grunnen til at jeg gjør alt dette, er fordi viljen er det dypeste jeg har funnet i meg selv. Den stikker dypere enn noen andre følelser, og den kan forandre hele meg. Jeg verdsetter viljen høyest av alt. Det kan høres ut som jeg er dens slave, og det vil jeg si at jeg er. Jeg prøver iallfall så godt jeg kan å være det. Hva er vel en ærligere tilstand enn å alltid følge sin egen vilje?

Jeg lurer på hvor viljen springer ut i fra. Jeg vil ikke si at dette innlegget kom fra hjertet. Det kjennes mer ut som det kommer fra hele mageregionen, men sterkest rundt solar plexus. Og når jeg tenker på det, blir det plutselig enda sterkere. Det er sprøtt, er det. Hodet føles som en åpen terrasse, og magen blir varmere og varmere. Jeg lukker øynene, og for alt jeg vet kunne jeg vært midt i en skog. Jeg kunne ha sittet under et tre og gjemt meg for regnet.

For en lettelse!

En dag i det fri

Følelsen av å trø på snegler med skall. Knas. Foten sklir til sides. Et snegleliv er tapt, en mor har mista et avkom. Lenger nede i gata ligger en meitemark i fosterstilling. Klemt flat av et sykkelhjul eller en sko.

Neste dag skinner sola fra morgenen av, men det er likevel ikke før på kveldingen at jeg setter meg på sykkelen. 40 minutter senere, slår jeg meg til ro på toppen av en sanddyne, helt alene på stranden. Det er halvmørkt og ganske kjølig. Jeg vil gjette at det var rundt 10 varmegrader. En måke svever over meg, båret av den kalde vinden. Bølgene skyller over sanden. Sjøen er urolig. Jeg stirrer ut mot horisonten. Vinden blåser og det verker i ørene. Uten å tenke meg om, lukker jeg øynene og strammer alle musklene i kroppen. "Gi meg styrke!" sier jeg høyt men besindig til meg selv. "Gi meg styrke! Gi meg styrke!" Jeg sier det sakte og jeg mener det av hele mitt hjerte. Hva som skjer når jeg sier det, det vet jeg ikke helt -- men at noe skjer, det er jeg sikker på. Så slapper jeg av i musklene og åpner øynene. Det sitrer i meg, og hele utsikten ser annerledes ut. Det er som om det jeg ser, plutselig gjør et større inntrykk på meg. Jeg gjentar dette ritualet tre ganger, og for hver gang blir synet av himmelen og sjøen annerledes. Jeg ser meg rundt for å sjekke om noen ser meg, men jeg er fremdeles alene. En tåre slipper taket fra øyekroken i mitt høyre øye og renner nedover kinnet, og like etter løsner en fra det venstre. Det blåser sterkt. Jeg puster dypt inn og ut. Den følelsen jeg har i kroppen nå, vet jeg kommer av adrenalin. Det har jeg fått lære av en som en gang var distriktets mest fremragende farmasøyt, nemlig min egen morfar. Han var en klok herremann.

Jeg reiser meg og begynner å gå mot sykkelen. Stegene er tunge i sanden, noe som gjør hvert eneste steg til en bevisst handling, ikke en automatisk prosess. Det gjør meg våken å kunne være klar over slike ting. Jeg har prøvd det i byen også, men der er er det mye vanskeligere. Prøv bare selv. Gå midt i sentrum, og hver gang du setter venstre fot fram, tenker du "venstre", og hver gang du beveger den andre, tenker du "høyre". Du skal kun tenke på dette, og ingenting annet. Det går helt uten problemer i sanddyner, men i en by er det så mange inntrykk å forholde seg til at man er dømt til å spore av etter kort tid. Derfor er man er mye mer i kontakt med seg selv på en strand enn i en by. Det er ihvertfall min erfaring.

Jeg setter meg på sykkelen. Et par regndråper treffer hendene mine. Det har blitt ganske mørkt nå. Turen hjemover går raskt siden jeg har medvind, og i nedoverbakkene legger jeg overkroppen helt ned mot styret slik at jeg blir så aerodynamisk som overhodet mulig. Jeg liker fart. Det skal du vite.

Et menneske får seg et sjokk

En kvinne kommer inn på bussen. Hun er ikledd en lysegrønn boblejakke og mørkeblå joggebukser med to hvite striper på hvert buksebein. På sin venstre arm henger en sølvfarga veske. Frisyren har nok sett sine bedre dager: slitt, blondt oppsatt hår og en leopardmønstret hårbøyle er det som møter øyet. Hun begynner å snakke til bussjåføren på et språk som høres ut som polsk, et språk jeg kan kjenne igjen, men ikke tyde. Hun er langt inne i en setning før bussjåføren sier rolig, men litt irritert: "du må snakke norsk." Øynene hennes sperrer seg opp, hun ser virkelig sjokkert ut. "Oi," sier hun, før hun fortsetter, "vet du hvilken holdeplass buss nummer sju går fra?" Hun får et svar fra bussjåføren, og snur seg og går ut av bussen. I bakhodet hennes er en guloransje og flisete høy hale.

· · · — — — · · ·

I det siste har jeg hørt telegraflignende lyder i tide og utide.

For eksempel da jeg lå på sofaen og prøvde å sove, kunne jeg sverget på at bildet jeg har hengende på veggen laget rytmiske tikkelyder, helt av seg selv. Lange, korte, lange korte. Noen taktløse, andre som musikk i forskjellige sjangre. Vals-, swing- og gudene måtte vite hvilke takter det var. Jeg undres om de har vært der ifra begynnelsen av, uten at jeg har lagt merke til dem. Kanskje har jeg bare aldri forsøkt å lytte før, siden det er utenkelig at et maleri skal lage lyd. Det kan også være hjernen som spiller meg et puss. Jeg prøvde derfor å sette fingrene i ørene for å se om lyden forsvant, og det gjorde den, men forsvant den fordi jeg var sikker på at den skulle gjøre det, eller stengte jeg den faktisk ute? Hva håper jeg? Hvor god forsker er jeg egentlig?

Tikkingen stoppet. Men jeg lurer på om andre hører den.

Oppdatert i ettertid: Ingen fare. Det var naboen som hadde nachspiel. Problemet er løst.

Søndags ettermiddag

Jeg har vært vekkreist hele helgen; nå er jeg endelig tilbake til stillheten som omfavner omgivelsene og tankene mine, albuerommet jeg trenger for å tenke selv. Min eneste plan for dette innlegget er å vente. Å vente på at noe skal skje, til en tanke lurer seg ut. Så kan jeg fange den hvis den er fin, eller bare slå den ihjel hvis ikke.

Men ingenting skjer. Det har riktignok bare gått et kvarter, men noe i meg gjør meg utolmodig. Jeg reiser meg opp, tar tak i stolen og setter den én meter ut på stuegulvet. Bare for å få en forandring. Jeg tar også av meg sokkene for å se om dét hjelper. Hvorfor ikke, liksom? Minuttene går ... - Faen, så kaldt det er, tenker jeg ... kanskje jeg skal gå å ta en varm dusj.

Jeg dusjer lenge. Faktisk så lenge at jeg måtte ta en pause for å gå på do. Mens jeg sitter der, husker jeg et sitat av den svenske dikteren Stig Johansson, som lyder slik: "Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet."

Tilbake i dusjen kikker jeg ned på den nakne kroppen min, og lurer på hvordan jeg skal skildre synet uten å bruke sammenligninger eller anatomiske ord. Helst ville jeg skrevet det som en skapelsesberetning. Men når jeg står her og kikker mot føttene, uten å tenke på historien bak, så har jeg ingen anelse om hvor jeg skal starte. Bør jeg begynne med å forklare det som er nærmest bakken, altså føttene? Eller bør jeg begynne med det som ligger nærmest øynene, nemlig brystet? Hvor starter egentlig kroppen min, eller min opplevelse av den? Er den en slags løkke uten start og slutt? Hvis man ser vekk i fra tidslinja som forteller om unnfangelse og død, så virker kroppen min like evig som universet selv. Hvordan skal den da kunne forklares?

Jeg tørker meg og kler på meg, går inn på kjøkkenet og steker 4 grillpølser. Så legger jeg dem i hvert sitt pølsebrød og fyller opp et glass vann. Så setter jeg meg til for å spise.

Om sult

Det er rart hva metthetsfølelsen gjør med det generelle engasjementet ... Det forsvinner. Man vil helst legge seg på sofaen. Jeg vil si man både jobber og tenker bedre når man er sulten. Dette fordi både tenking og jobbing er en slags jakt. Og fra naturens side er man kanskje laget slik at man blir bedre til å jakte dess sultnere man er. Helt til man blir altfor sulten. Da må kroppen spare på energien slik at forbruket ikke går på musklene løs. Derfor blir man ute av stand til å gjøre ting som krever mye energi. Men i tiden før man krysser denne grensen, tror jeg man har godt av å være litt sulten. For med en gang man blir mett, er ikke jakten like spennende lenger. Derfor skal jeg nå hvile litt. Takk for maten.

på sporet av meg selv

jeg setter meg ned

og rører meg ikke

før jeg er totalt

dekket av maur

(til huden ikke synes)

og hvis en turgåer

spør hva jeg er

kan jeg med rette si

mine siste ord

jeg er en maurtue

Et oppdrag

Her er et oppdrag til de som gidder. Still alarmen mye tidligere enn du vanligvis pleier å våkne. Legg klar et ark og en blyant på nattbordet. Når alarmen ringer skal du rykke deg selv opp, skrive ned det første du tenker på, og deretter legge deg til å sove igjen. Jeg gjorde det for noen dager siden, men da jeg våkna igjen på morningen, visste jeg ikke om jeg faktisk hadde skrevet ned noe, eller om jeg bare hadde drømt at jeg gjorde det. Kunne iallfall ikke huske hva jeg hadde skrevet. Til min gledelige overraskelse var dette å lese på papiret:

"Stort dyr - lange bein - hodet til en rev - litt lang og tykk hals - hodet stikker liksom fram. Rar kropp, ser ut som han er lett på tå, til tross for hvor stor han er. Minner om "kylling" eller "kiwi". Han er inne i et bur som vi ikke ser hvor ender. Gitter foran. En mann går inn og smikker den uten vi vet hvorfor. Slår igjen og igjen."

Dette er en enkel ting å gjøre for å gjøre hverdagen litt bedre.

Disseksjon, og oppdagelsen av noe nytt

Det slo meg nettopp at omgangskretsen min består av totalt forskjellige mennesketyper, og at veldig få av dem ville vært komfortable i hverandres selskap. Faktisk så lite komfortable at i en eventuell situasjon hvor, la oss si fire stykker fra min omgangskrets, møttes og måtte oppholde seg over lengre tid sammen, ville det garantert blitt et skue som ikke bare var interessant, men også høyst absurd. Så la meg presentere en relativt enkel idé:

Jeg henter inn Trond, Morten, Knut og Anders, til ett og samme rom. Jeg sier at de må føre en samtale, der alle er involvert. - Unngå folkelig tomsnakk. Ikke bruk humor som avledningsmanøver. Ikke diskuter en politisk sak. Ikke snakk om musikk eller film. Alkohol er ikke lov. Sammen skal dere forme en idé. En idé dere blir stolte av, som enkeltindivider og i felleskap ... Dere må kunne si om den: "Nå har vi slått sammen hodene våre, alle mann, og dette er oss på vårt beste, selve essensen av det vi står for, våre innerste og dypeste tanker, konsentrert og vevd sammen i skriftlig form."

1000 ord kan være passende, eller hva?

Man kan drømme! Jeg lurer på om det er mulig å forme en slik dialog selv, uten å være avhengig av et eksperiment. Uten å hente inn kjøtt og blod. Om det på en eller annen måte var mulig å bare kalle fram åndene deres og sette dem på fire stoler i mitt eget hode, og latt de få gjøre som de ville der inne. Sånn at jeg kunne blitt overrasket av handlingen, og sittet og notert med hjertet i halsen. Å sympatisere med hver og en av dem, når de i tur og orden kommer med gode poenger fra hvert sitt ståsted. Å se på at de drikker brus og kikker på hverandre. Jeg hadde blitt en forsker i ukjent terreng, sittende i min egen slitte skinnsofa.

Det måtte blitt interessant. Så, hva kan jeg gjøre for at dette skal gå i oppfyllelse? Er det en kode å knekke?

- Ja visst, svarte stemmen som tilfeldigvis hadde overhørt alle tankene mine. - Men ikke en kode slik vi vanligvis forbinder med ordet. Nei, det ligner ikke en matematisk formel du anvender for å finne hver minste replikk. Tvert om, det er mer som en dør du må åpne ... En dør som vil forbli åpen ... Det jeg prøver å si er at "koden" ligner mer på en nøkkel til en lås på en dør inn til et annet sted. Til en labyrint full av skattekamre. Av helligdom, av folk og fe, av manuskripter som aldri har blitt funnet. Men også feller er den fyllt med, og mange før deg har aldri komt seg ut.

- Hvorfor det?

- For da har man kommet til et punkt der man ikke trenger venner.

- Hva mener du?

- Tenk deg om, da. Hvis alt dramaet, alle toppene og bunnene, alle de uforutsigbare elementene som er til stede i et forhold, utspiller seg og kjemper sin kamp i din egen tankeverden, helt uavhengig av andres tilstedeværelse ... Ja, så er det rett og slett overflødig med annet selskap. Du kan jo huse alle dine sosiale forbindelser døgnet rundt i ditt eget hode.

...

Ha-ha, feller, du liksom. Labyrint, hva? Den må du lenger ut på landet med. Ikke sant, folkens? Hjelp meg ut her.