Nær døden-opplevelse av Sørlandschips

Et nytt produkt har dukket opp i butikkhyllene: Sørlandschips med smak av Peppes Pizza. Dette var dagen for å smake, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde i vente. Jeg hopper rett inn i handlingen:

Jeg gapte over en håndfull og tygde mens jeg hørte den beroligende lyden av knas i munnen. Det smakte merkelig av parfyme. Jeg svelget ned og kjente på ettersmaken. Skulle det ikke være mer spesielt enn dette? Dette var ikke stort å skryte av ...

Men idet jeg skulle til å strekke meg etter mer, smalt det på innsiden av hodet. Det kunne like godt vært en Colt .45 jeg fyrte av mot tinningen. Som en vulkan i full sprut eksploderte det, og jeg kunne føle den psykedeliske magmaen som fosset mellom rillene i hjernen og skvulpet mot kranieveggene. Jeg spratt opp av sofaen. Fy faen så forgifta jeg var! Jeg brakk meg og svimla -- knærne føltes som om de var av skumgummi. Synet begynte å skrumpe inn, og jeg prøvde å riste meg ut av det som skjedde. Men tunnellen ble bare smalere og smalere, helt til jeg ikke kunne se mer enn om jeg hadde kikket gjennom et sugerør. - Det svartner for meg!! skreik jeg av full hals.

Jeg fallt mot bakken, landa på ryggen og dunka bakhodet i parketten, men det hørtes mer ut som en brødskive landa på en gressplen. Et mykt og forsiktig søkk var alt jeg hørte. Hele huset var råttent og møllspist. Det hvilte en forbannelse her, og ikke en gang veggene var rette -- rommet så ut som en sammenklemt pappeske. Og temperaturen var garantert over 40 grader. Jeg rant av svette og klærne lå klistret fast inntil huden min.

Jeg fikk synet tilbake, og vendte blikket opp. Hva i helvete er det som drypper!? hørte jeg meg selv rope. Stemmen gikk i sakte film og jeg kunne se lydbølgene som svømte opp mot taket og ble rikosjettert ned igjen. Terpentin og blåsyre! skreik jeg. Det dryppte i fra alle kvister i takpanelet. Store dråper løsnet fra taket og fór ned mot gulvet. Jeg må redde øynene, husker jeg at jeg tenkte. Men idet jeg bevegde høyre hånd opp mot ansiktet, rykket det i meg, og jeg fikk jeg en hinsides skremmende og penetrerende innsikt ... Det gikk opp for meg at jeg ikke var mer enn en luftspeiling.

Jeg var død, og jeg hadde vært død lenge. Kameraten min sier at jeg skreik som om jeg ble overkjørt av et tog. Jeg følte at en sylskarp tråd suste gjennom meg på kryss og tvers og skar meg opp i mindre og mindre biter, helt til det ikke var mer enn atomer igjen. Hele verden raste som legoklosser, men allikevel hadde jeg en rar, jeg vil nesten si utenomjordisk følelse av trygghet. For jeg skjønte at dette var min multidimensjonelle dåp, og at jeg nå var på vei mot den storslåtte evigheten. Jeg kunne se for meg hvordan jeg suste uten friksjon i lysets hastighet, som fyrverkeri i et vakkert og komplekst mønster.

Plutselig begynte jeg å tenke på mine stamfedre. Jeg tenkte på hvordan en slekt bare blir spredd over jorda, nesten som kvistene på et eiketre springer ut og finner sin plass i atmosfæren. Min slekt kommer egentlig fra Texas og var hovedsakelig kristne, helt til oldefaren min konverterte og ble jøde. Han måtte stusse kjeppen og det hele. Og jeg tror faktisk det var derfor han gjorde det. På den tiden var det fryktelig tabu å ha trang forhud, og det sies at han hadde et kjempestort «ytterparti» som gjorde at «hylsa» holdt på å rakne. En konvertering var nok hans siste utvei. Men jeg kjente ham ikke. Det nermeste jeg har komt til å ha kontakt med ham var i et brev som fulgte med kransekaka han sendte til konfirmasjonen min. Men nå hadde altså tiden endelig kommet for å møtes på andre siden av eksistensen. Jeg bruste av glede og forventninger -- og åpnet øynene ...

Et sjokk av et syn møtte meg. Det var noe helt annet enn hva jeg hadde sett for meg. Jeg var nemlig tilbake i huset, og alt var tilsynelatende normalt. Veggene var rettvinkla, taket så knusktørt ut, og etter hvert forstod jeg at jeg fremdeles bodde i min egen kropp. Kameraten min skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, og spurte om jeg ville ha mer. - Nei takk du, dette var litt for intenst for min smak, svarte jeg kjapt mens jeg lo nervøst. På det tidspunktet visste jeg ikke hva som var ekte lengre. Var alt bare forestillinger? Det føltes som om hjernen hadde blitt vaska med klorin, og hele munnen smakte av gammel krabbe. Jeg gikk hjem og la meg.

Et vennlig tips: ligg unna den nyeste posen med Sørlandschips!

PS! Jeg har ingen allergier, så hvorfor dette skjedde, har jeg absolutt ingen formening om. Men fra nå av må jeg nok være litt forsiktigere med hva jeg putter i munnen.