Det store sammenbruddet

Det var greit å være alene når jeg visste at det fantes folk som brydde seg. Da var det bare behagelig med et pusterom og frihet til å tenke.

Men en dag åpnet jeg øynene, og innså at jeg var siste mann på laget. Det var da jeg skjønte, (i et klaustrofobisk øyeblikk) at ensomhet er mer enn å være alene.

For ensomheten er en stor kjempe ... Et uhyre som gjemmer seg bak tapeten og puster meg i øret.

En ånd som fyller opp hele huset med sin tilstedeværelse. En usynlig kraft som tvinger seg inn i hodet og vever et teppe av nye sannheter. Et penetrerende monster som tar over spakene i hjernen og lager tankespill som er så ødeleggende at folk før meg har tatt livet av seg for å slippe unna.

...

Dette står skrevet i dagboka mi fra 1992, da jeg hadde min livs største mentale krise. Og jeg husker det som om det var i går ... Den truende, altomspennende følelsen av å være dømt til evig fortapelse. Kreftene som holdt på å rive meg i fillebiter. Jeg var skikkelig uvel -- fysisk tilogmed -- og tankespillene spiste meg opp litt etter litt.

Det hele var et stort show, en prosess som jeg i ettertid har sammenlignet med en ayahuasca-opplevelse jeg hadde senere i livet. (Ayahuasca er et sterkt psykedelisk brygg som har blitt brukt i årtusener av stammefolk for å kontakte åndeverdenen.)

Likhetene mellom opplevelsene mine er faktisk slående, hvis man ser vekk fra det visuelle ved den sistnevnte opplevelsen. For i begge situasjonene ble jeg konfrontert med meg selv på det groveste, og i begge situasjonene følte jeg at jeg aldri ville komme ut i live. I begge situasjonene spydde jeg som en gris, og i begge situasjonene følte jeg meg renset og klar i toppen når det endelig ga seg.

Det fikk meg til å tenke på verdien av å bli nedbrutt, og verdien av å anerkjenne åndeverdenen. Du kan si at mitt første kraftige møte med en ånd var i 1992 da den holdt på å spise opp hodet mitt, men det var ikke før jeg lå på bakken med en magesekk full av potent ayahuasca-te, omringet av dansende stammefolk og røkelse, at jeg skjønte at det faktisk fantes en reell åndeverden. Jeg så at det fantes et hav av gode og onde ånder, og jeg følte at jeg hadde levd i fornektelse hele livet.

Det trengs mye metafysisk babbel for å prøve å overbevise noen om at en åndeverden eksisterer, og det har jeg ikke tenkt å gjøre i dag.

Men hvis du vil påkalle en positiv sinnstemning, eller drive vekk en negativ sinnstemning (helt uten hjelpemidler som venner, kjæreste, materielle goder eller underholdning), vil du ha større sjanse for å lykkes hvis du behandler sinnstemningen som en ånd enn en følelse.

For å ta et eksempel: lær deg å kjenne godhetens ånd, og du trenger ikke gjøre mer enn å be en bønn eller å meditere for å føle en dyp ro og en gjennomtrengende lykke. Prøv å oppnå det samme uten kunnskaper om åndeverdenen, og du vil ende opp med å stange hodet i veggen helt til du springer ut og kjøper deg en iPhone. Så får du kjenne en amputert følelse av lykke i omtrent to uker, før du må finne deg en ny fiks.

Det samme gjelder negative følelser. En uten kunnskaper om åndeverdenen vil stå på bar bakke og sloss med de negative følelsene helt uten aning om hvor han skal begynne. Han vil bite seg i halen helt til noen griper inn. Men en som kan visualisere hele negativiteten som en ånd det går an å fordrive, vil ha en fordel fordi han kan se målet klarere, og angripe det fra flere vinkler.

Denne innsikten gjør at man får et overblikk over sine mentale prosesser. Man er sin egen sjaman, sin egen lege. Man er over hjernen i stedet for å vikle seg inn i den.