... og begynte å snakke med meg.
Flue: Det blir alt for tragisk å sitte å skrive blogg.
Meg: Hvorfor det?
Flue: Så lenge du ikke har noe virkelig banebrytende å si, fungerer ikke blogg som annet enn notater.
Meg: Hva så?
Flue: Vel, notater bør du egentlig holde for deg selv ... Du skjønner, notatene dine er som spontane målinger av tankeverdenen din i det ene lille bruddstykket av livet ditt. Men når du legger dem alle ut på en blogg, og hvis bloggen din oppdateres kontinuerlig, får offentligheten mer og mer innsyn i tankeverdenen din. Det personlige blir offentlig.
Meg: Er det noe galt med det, da?
Flue: Ha-ha! Er det noe du bør lære deg om den offentlige sfære, så er det at den er dømmende som få. Den er full av stigmatisering -- hør bare hvordan folk baksnakker og håner hverandre. I en bygd sprer et rykte seg på et blunk. Dette sier litt om nettverket som kan bygge seg opp rundt deg og mot deg.
Meg: Hvordan kan du vite det?
Flue: For jeg er en flue på en evig reise. Jeg vet alt som foregår i alle hus i nabolaget. Utfrysningen har begynt, og snart er det så store krefter rundt deg (rent matematisk sett) at du aldri får stoppet prosessen. Du vil bli mer og mer dratt inn i deg selv, du vil forandre meninger og smak. Du vil skilles fra menigmann mer og mer for hver dag som går, og du vil ende opp som noe ganske annet.
Meg: Helvete, dette hørtes dramatisk ut.
Flue: Slapp av, kompis. Å bli noe annet er positivt -- men du bør i det minste være klar over disse tingene på forhånd. Bare sånn du ikke legger ut på en reise du ikke er modig nok til å fullføre.
Meg: Nei, jeg har vel aldri ment at det er negativt å bli noe mer enn menigmann ...
Flue: Øynene dine forteller noe annet.
Meg: Det er bare fordi du er en snakkende flue.
*SMEKK*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar