refleksjon01. En stor elefant

Det finnes en gigantisk, mannevond elefant, ti tusen meter over atmosfæren. En elefant som ikke kan oppdages av noen instrumenter, fordi den praktisk talt befinner seg i en annen dimensjon.

Denne elefanten følger med på hver og en av oss, og alt det vi synes er godt, og alle handlinger vi oppfatter som gode, er i elefanten sine øyne totalt forkastelige, og for den er det de mest grusomme ting som finnes. Hver gang du gjør god handling, er takknemlig, eller får noen til å smile, er det faktisk som om du skyter på testiklene til elefanten med sprettert. Billedlig talt.

Dette er mildt sagt uheldig, for denne elefanten skal ene og alene bestemme din skjebne i ditt neste liv.

Visdommen jeg her har beskrevet er kanskje ikke visdom i det hele tatt. Det er sikkert oppspinn fra ende til annen. Det kan faktisk ikke bevises. Men teorien er i det minste like plausibel som det verdens største religion, kristendommen, beskriver. Og det er vel ikke verst det?

Hvis elefant-teorien skal vise seg å være sann, er det nok mange av oss som sliter. Og hvis kristendommen er sann, sliter vi nok like mye. Den eneste måten å være sikker, er å helgardere seg. Altså, å ta hensyn til både elefanten og Jehova. For å gjøre dette må du bli sengeliggende, eller i det minste holde deg selv isolert. Kanskje det er dette den store Tao, buddhistenes visdom, handler om? Eller kanskje ikke. Dette er vel heller de nedbrutte og deprimertes visdom.

Min mening er at folk burde slutte å bekymre seg over både den store elefanten og den store kristendommen, og heller tenke litt mer på hva som finnes på innsiden av sitt eget hode. Og slutt å ta ting så tungt! Du må våge å gjøre feil -- du skal gjøre feil! Og hvem vet, kanskje du ender opp som en vis mann til slutt.