En av de dagene...

Har du noen gang hatt en av de dagene der du helst ikke vil gå ut av senga? Du vil helst slippe å møte noen andre mennesker. Tiden står nesten stille og du mangler mål og mening. Har du noen gang hatt en av de dagene hvor du regelrett kunne slått et annet menneske ihjel?

Du sitter der bak kjøkkenbordet og fordøyer dagens første måltid, frokosten. Inne i hjernen stormer det, og mørke tanker preger ditt sinn. Rundt deg går kona di og plaprer i vei om totalt meningsløse og hjernedøde emner. Du skuer forsiktig bort på henne du en gang var hodestups forelsket i og grøsser inni deg. Tanker om selvmord, død og fordervelse får deg nærmest til å trykke brødskivene hele ned i halsen på deg selv. Hvert eneste kvekk som kommer fra kjerringa di sin kjeft, gir deg isende frysninger nedover nakken. Du kunne tatt henne av dage på flekken.

Den en gang gode og varme koppen med morgenkaffe smaker på en sånn dag som en kopp med hundepiss. Du brekker deg i vemmelse.

Har du noen gang hatt en av de dagene hvor du skulle ønske du døde av en livsfarlig sykdom? Et brennende ønske om å bli ferdig å surre rundt her blant de levende døde som vi blitt til opp gjennom tidene.

Du begynner å røyke i en alder av 30 for å begynne nedtellingen. Følelsen av å gradvis bli svekket innvendig gir deg en midlertidig indre ro.

Livets goder driver deg sakte til vanvidd. På en dag som dette ble du født på ny.

Alle hendelsenene i hverdagen får deg til å bikke over.

Har du noengang hatt en av de dagene der du kunne drepe et spedbarn? Slå ihjel din bedre halvdel av den minste grunn? Kanskje trekke ut dine egne tenner i vill frustrasjon over et ukjent emne?

Det blir fort mange sånne dager i løpet av et år. Jeg sitter her i mørket og kjenner på følelsene og nyter det. I morgen vil jeg ikke huske noenting der jeg sitter og plaprer i vei om all verdens faenskap.

Kanskje koster jeg gulvet og hører på radioen. Hvem vet?