Farvel

April har vært en god måned. Både for Jarle Ramskog og hans digitale journal. Men i det siste har han fått et par signaler (fra seg selv), som han tolker som at det er på tide med et avbrekk, før han maler seg opp i et hjørne. Han er en fri sjel som avskyr alle former for mønstre i tankegangen, men han er god til å finne dem ... Som tidligere dataprogrammerer ser han dem faktisk over alt. Og dess flere innlegg som legges inn på denne bloggen, dess tydeligere skinner mønsteret her gjennom.

Derfor tar han nå en pause på ubestemt tid og seiler sin egen sjø.

fra a til b

Mens en katt kravler i nyklipt gress,
og en gutt og en jente leker i en tilhenger,
mens en sommerfugl flyr over veien,
samtidig som en kvinne med hestehale jogger,
mens en mann med skinnjakke og gule solbriller sykler med en refleksvest på bagasjebrettet,
og et flagg blafrer i vinden,
mens en annen mann sykler med en ryggsekk på ryggen og hansker på hendene,
samtidig som en mor leser en bruksanvisning fra IKEA sammen med adoptivbarnet sitt,
mens en småbarnsfamilie kjører i hundre kilometer i timen,
og et gammelt ektepar på tur med hunden smiler til en fremmed,
mens tolv ungdommer på bmx-sykler hopper og spretter,
samtidig som en måke skriker,
mens en katt springer opp en skråning,
og en ball ligger på feil side av en hekk,
mens en svane leter etter mat på bunn av et skittent vann,
samtidig som en humle flyr gjennom nakne greiner,
mens et søskenpar hopper på trampoline,
og en skalla mann fyrer opp grillen,
mens en jente tar på seg hjelmen,
samtidig som en dachs-hund bjeffer på en forbipasserende,
mens en kvinne i en rød kåpe og med rød lepestift snakker inn i en nokia-telefon,
og en gutt roper på vennen sin,
mens en stappfull buss svinger til venstre,
samtidig som en mann sitter med hodet i hendene på en parkbenk,
mens en gutt pisser i sin egen hage,
og en kvinne sitter på et steingjerde og røyker en sigarett,
mens en mann krysser veien med en handlevogn,
samtidig som tre vennegjenger stiger inn på en buss,
mens en gutt med langt lyst hår bærer et skateboard,
og tre unger slikker på hver sin slikkepinne og moren deres røyker en sigarett,
mens en due letter fra en sandete asfalt,
samtidig som en jente smiler til en gutt,
mens et nygift par snakker med naboen,
og en buss kjører forbi en syklist,
mens et barn krangler med foreldrene sine,
samtidig som horder av fotballsupportere spaserer hjem,
mens en mann med bart tar på seg en caps,
og et vennepar ler høyt i en undergang,
mens tre jenter i bunad går inn i et rødt hus,

sykler jeg forbi.

Min hyllest til viljen

Jeg ser på min tankeaktivitet som en strøm av noe, og dette noe er bare mitt eget. Jeg begynner å bli relativt stødig i min indre strøm, men det har tatt lang tid. Jeg kaller den min ekte vilje. I den siste tiden har jeg tenkt på meg selv som et mellomledd mellom denne strømmen og den ytre verden. Dette betyr at jeg lytter til hva den foreslår, og utfører det etter beste evne. Jeg må gjøre meg selv så liten som mulig for å i det hele tatt ense at den finnes, og enda mindre må jeg være for at den skal komme ut i klartekst. På denne måten er jeg en observatør mer enn en tenker, selv om det jeg observerer springer ut fra meg selv. For utenforstående ser dette ut som tenking, men bare jeg vet forskjellen. For hodet mitt føles helt tomt -- det er som et glasshus uten tak på en høylys dag. Det er sommer der oppe.

Alt jeg skriver nå er et resultat av å la denne viljen strømme gjennom meg og ut på tastaturet. Jeg er den eneste som kan videreformidle akkurat dette. Jeg er mellomleddet. Det blir så rent som mulig, for med en gang jeg skal til å forandre noe, knyter det seg i magen. Da fjerner jeg siste setning og venter ydmykt på en ny. Nøkkelen er å holde seg ydmyk, for med en gang jeg får en slags selvfølelse oppi det her, blander jeg meg automatisk inn i kilden, og all innblandning skaper forvrengninger. Jeg er ikke sterkere enn min egen vilje ... Hadde jeg vært det, ville ingenting av dette blitt skrevet. Da hadde jeg heller ligget på sofaen.

Men viljen viser seg ikke bare i ord, selv om det er det den gjør nå. Den kan like gjerne vise seg i den forstand at den forlanger at jeg sykler en tur. Da følger jeg den også. Og hvis jeg ender opp på stranden -- ja, så ender jeg opp på på stranden, ikke noe mer enn det. Og når den vil ha meg hjem, drar jeg hjem.

Grunnen til at jeg gjør alt dette, er fordi viljen er det dypeste jeg har funnet i meg selv. Den stikker dypere enn noen andre følelser, og den kan forandre hele meg. Jeg verdsetter viljen høyest av alt. Det kan høres ut som jeg er dens slave, og det vil jeg si at jeg er. Jeg prøver iallfall så godt jeg kan å være det. Hva er vel en ærligere tilstand enn å alltid følge sin egen vilje?

Jeg lurer på hvor viljen springer ut i fra. Jeg vil ikke si at dette innlegget kom fra hjertet. Det kjennes mer ut som det kommer fra hele mageregionen, men sterkest rundt solar plexus. Og når jeg tenker på det, blir det plutselig enda sterkere. Det er sprøtt, er det. Hodet føles som en åpen terrasse, og magen blir varmere og varmere. Jeg lukker øynene, og for alt jeg vet kunne jeg vært midt i en skog. Jeg kunne ha sittet under et tre og gjemt meg for regnet.

For en lettelse!

En dag i det fri

Følelsen av å trø på snegler med skall. Knas. Foten sklir til sides. Et snegleliv er tapt, en mor har mista et avkom. Lenger nede i gata ligger en meitemark i fosterstilling. Klemt flat av et sykkelhjul eller en sko.

Neste dag skinner sola fra morgenen av, men det er likevel ikke før på kveldingen at jeg setter meg på sykkelen. 40 minutter senere, slår jeg meg til ro på toppen av en sanddyne, helt alene på stranden. Det er halvmørkt og ganske kjølig. Jeg vil gjette at det var rundt 10 varmegrader. En måke svever over meg, båret av den kalde vinden. Bølgene skyller over sanden. Sjøen er urolig. Jeg stirrer ut mot horisonten. Vinden blåser og det verker i ørene. Uten å tenke meg om, lukker jeg øynene og strammer alle musklene i kroppen. "Gi meg styrke!" sier jeg høyt men besindig til meg selv. "Gi meg styrke! Gi meg styrke!" Jeg sier det sakte og jeg mener det av hele mitt hjerte. Hva som skjer når jeg sier det, det vet jeg ikke helt -- men at noe skjer, det er jeg sikker på. Så slapper jeg av i musklene og åpner øynene. Det sitrer i meg, og hele utsikten ser annerledes ut. Det er som om det jeg ser, plutselig gjør et større inntrykk på meg. Jeg gjentar dette ritualet tre ganger, og for hver gang blir synet av himmelen og sjøen annerledes. Jeg ser meg rundt for å sjekke om noen ser meg, men jeg er fremdeles alene. En tåre slipper taket fra øyekroken i mitt høyre øye og renner nedover kinnet, og like etter løsner en fra det venstre. Det blåser sterkt. Jeg puster dypt inn og ut. Den følelsen jeg har i kroppen nå, vet jeg kommer av adrenalin. Det har jeg fått lære av en som en gang var distriktets mest fremragende farmasøyt, nemlig min egen morfar. Han var en klok herremann.

Jeg reiser meg og begynner å gå mot sykkelen. Stegene er tunge i sanden, noe som gjør hvert eneste steg til en bevisst handling, ikke en automatisk prosess. Det gjør meg våken å kunne være klar over slike ting. Jeg har prøvd det i byen også, men der er er det mye vanskeligere. Prøv bare selv. Gå midt i sentrum, og hver gang du setter venstre fot fram, tenker du "venstre", og hver gang du beveger den andre, tenker du "høyre". Du skal kun tenke på dette, og ingenting annet. Det går helt uten problemer i sanddyner, men i en by er det så mange inntrykk å forholde seg til at man er dømt til å spore av etter kort tid. Derfor er man er mye mer i kontakt med seg selv på en strand enn i en by. Det er ihvertfall min erfaring.

Jeg setter meg på sykkelen. Et par regndråper treffer hendene mine. Det har blitt ganske mørkt nå. Turen hjemover går raskt siden jeg har medvind, og i nedoverbakkene legger jeg overkroppen helt ned mot styret slik at jeg blir så aerodynamisk som overhodet mulig. Jeg liker fart. Det skal du vite.

Et menneske får seg et sjokk

En kvinne kommer inn på bussen. Hun er ikledd en lysegrønn boblejakke og mørkeblå joggebukser med to hvite striper på hvert buksebein. På sin venstre arm henger en sølvfarga veske. Frisyren har nok sett sine bedre dager: slitt, blondt oppsatt hår og en leopardmønstret hårbøyle er det som møter øyet. Hun begynner å snakke til bussjåføren på et språk som høres ut som polsk, et språk jeg kan kjenne igjen, men ikke tyde. Hun er langt inne i en setning før bussjåføren sier rolig, men litt irritert: "du må snakke norsk." Øynene hennes sperrer seg opp, hun ser virkelig sjokkert ut. "Oi," sier hun, før hun fortsetter, "vet du hvilken holdeplass buss nummer sju går fra?" Hun får et svar fra bussjåføren, og snur seg og går ut av bussen. I bakhodet hennes er en guloransje og flisete høy hale.

· · · — — — · · ·

I det siste har jeg hørt telegraflignende lyder i tide og utide.

For eksempel da jeg lå på sofaen og prøvde å sove, kunne jeg sverget på at bildet jeg har hengende på veggen laget rytmiske tikkelyder, helt av seg selv. Lange, korte, lange korte. Noen taktløse, andre som musikk i forskjellige sjangre. Vals-, swing- og gudene måtte vite hvilke takter det var. Jeg undres om de har vært der ifra begynnelsen av, uten at jeg har lagt merke til dem. Kanskje har jeg bare aldri forsøkt å lytte før, siden det er utenkelig at et maleri skal lage lyd. Det kan også være hjernen som spiller meg et puss. Jeg prøvde derfor å sette fingrene i ørene for å se om lyden forsvant, og det gjorde den, men forsvant den fordi jeg var sikker på at den skulle gjøre det, eller stengte jeg den faktisk ute? Hva håper jeg? Hvor god forsker er jeg egentlig?

Tikkingen stoppet. Men jeg lurer på om andre hører den.

Oppdatert i ettertid: Ingen fare. Det var naboen som hadde nachspiel. Problemet er løst.

Søndags ettermiddag

Jeg har vært vekkreist hele helgen; nå er jeg endelig tilbake til stillheten som omfavner omgivelsene og tankene mine, albuerommet jeg trenger for å tenke selv. Min eneste plan for dette innlegget er å vente. Å vente på at noe skal skje, til en tanke lurer seg ut. Så kan jeg fange den hvis den er fin, eller bare slå den ihjel hvis ikke.

Men ingenting skjer. Det har riktignok bare gått et kvarter, men noe i meg gjør meg utolmodig. Jeg reiser meg opp, tar tak i stolen og setter den én meter ut på stuegulvet. Bare for å få en forandring. Jeg tar også av meg sokkene for å se om dét hjelper. Hvorfor ikke, liksom? Minuttene går ... - Faen, så kaldt det er, tenker jeg ... kanskje jeg skal gå å ta en varm dusj.

Jeg dusjer lenge. Faktisk så lenge at jeg måtte ta en pause for å gå på do. Mens jeg sitter der, husker jeg et sitat av den svenske dikteren Stig Johansson, som lyder slik: "Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet."

Tilbake i dusjen kikker jeg ned på den nakne kroppen min, og lurer på hvordan jeg skal skildre synet uten å bruke sammenligninger eller anatomiske ord. Helst ville jeg skrevet det som en skapelsesberetning. Men når jeg står her og kikker mot føttene, uten å tenke på historien bak, så har jeg ingen anelse om hvor jeg skal starte. Bør jeg begynne med å forklare det som er nærmest bakken, altså føttene? Eller bør jeg begynne med det som ligger nærmest øynene, nemlig brystet? Hvor starter egentlig kroppen min, eller min opplevelse av den? Er den en slags løkke uten start og slutt? Hvis man ser vekk i fra tidslinja som forteller om unnfangelse og død, så virker kroppen min like evig som universet selv. Hvordan skal den da kunne forklares?

Jeg tørker meg og kler på meg, går inn på kjøkkenet og steker 4 grillpølser. Så legger jeg dem i hvert sitt pølsebrød og fyller opp et glass vann. Så setter jeg meg til for å spise.

Om sult

Det er rart hva metthetsfølelsen gjør med det generelle engasjementet ... Det forsvinner. Man vil helst legge seg på sofaen. Jeg vil si man både jobber og tenker bedre når man er sulten. Dette fordi både tenking og jobbing er en slags jakt. Og fra naturens side er man kanskje laget slik at man blir bedre til å jakte dess sultnere man er. Helt til man blir altfor sulten. Da må kroppen spare på energien slik at forbruket ikke går på musklene løs. Derfor blir man ute av stand til å gjøre ting som krever mye energi. Men i tiden før man krysser denne grensen, tror jeg man har godt av å være litt sulten. For med en gang man blir mett, er ikke jakten like spennende lenger. Derfor skal jeg nå hvile litt. Takk for maten.

på sporet av meg selv

jeg setter meg ned

og rører meg ikke

før jeg er totalt

dekket av maur

(til huden ikke synes)

og hvis en turgåer

spør hva jeg er

kan jeg med rette si

mine siste ord

jeg er en maurtue

Et oppdrag

Her er et oppdrag til de som gidder. Still alarmen mye tidligere enn du vanligvis pleier å våkne. Legg klar et ark og en blyant på nattbordet. Når alarmen ringer skal du rykke deg selv opp, skrive ned det første du tenker på, og deretter legge deg til å sove igjen. Jeg gjorde det for noen dager siden, men da jeg våkna igjen på morningen, visste jeg ikke om jeg faktisk hadde skrevet ned noe, eller om jeg bare hadde drømt at jeg gjorde det. Kunne iallfall ikke huske hva jeg hadde skrevet. Til min gledelige overraskelse var dette å lese på papiret:

"Stort dyr - lange bein - hodet til en rev - litt lang og tykk hals - hodet stikker liksom fram. Rar kropp, ser ut som han er lett på tå, til tross for hvor stor han er. Minner om "kylling" eller "kiwi". Han er inne i et bur som vi ikke ser hvor ender. Gitter foran. En mann går inn og smikker den uten vi vet hvorfor. Slår igjen og igjen."

Dette er en enkel ting å gjøre for å gjøre hverdagen litt bedre.

Disseksjon, og oppdagelsen av noe nytt

Det slo meg nettopp at omgangskretsen min består av totalt forskjellige mennesketyper, og at veldig få av dem ville vært komfortable i hverandres selskap. Faktisk så lite komfortable at i en eventuell situasjon hvor, la oss si fire stykker fra min omgangskrets, møttes og måtte oppholde seg over lengre tid sammen, ville det garantert blitt et skue som ikke bare var interessant, men også høyst absurd. Så la meg presentere en relativt enkel idé:

Jeg henter inn Trond, Morten, Knut og Anders, til ett og samme rom. Jeg sier at de må føre en samtale, der alle er involvert. - Unngå folkelig tomsnakk. Ikke bruk humor som avledningsmanøver. Ikke diskuter en politisk sak. Ikke snakk om musikk eller film. Alkohol er ikke lov. Sammen skal dere forme en idé. En idé dere blir stolte av, som enkeltindivider og i felleskap ... Dere må kunne si om den: "Nå har vi slått sammen hodene våre, alle mann, og dette er oss på vårt beste, selve essensen av det vi står for, våre innerste og dypeste tanker, konsentrert og vevd sammen i skriftlig form."

1000 ord kan være passende, eller hva?

Man kan drømme! Jeg lurer på om det er mulig å forme en slik dialog selv, uten å være avhengig av et eksperiment. Uten å hente inn kjøtt og blod. Om det på en eller annen måte var mulig å bare kalle fram åndene deres og sette dem på fire stoler i mitt eget hode, og latt de få gjøre som de ville der inne. Sånn at jeg kunne blitt overrasket av handlingen, og sittet og notert med hjertet i halsen. Å sympatisere med hver og en av dem, når de i tur og orden kommer med gode poenger fra hvert sitt ståsted. Å se på at de drikker brus og kikker på hverandre. Jeg hadde blitt en forsker i ukjent terreng, sittende i min egen slitte skinnsofa.

Det måtte blitt interessant. Så, hva kan jeg gjøre for at dette skal gå i oppfyllelse? Er det en kode å knekke?

- Ja visst, svarte stemmen som tilfeldigvis hadde overhørt alle tankene mine. - Men ikke en kode slik vi vanligvis forbinder med ordet. Nei, det ligner ikke en matematisk formel du anvender for å finne hver minste replikk. Tvert om, det er mer som en dør du må åpne ... En dør som vil forbli åpen ... Det jeg prøver å si er at "koden" ligner mer på en nøkkel til en lås på en dør inn til et annet sted. Til en labyrint full av skattekamre. Av helligdom, av folk og fe, av manuskripter som aldri har blitt funnet. Men også feller er den fyllt med, og mange før deg har aldri komt seg ut.

- Hvorfor det?

- For da har man kommet til et punkt der man ikke trenger venner.

- Hva mener du?

- Tenk deg om, da. Hvis alt dramaet, alle toppene og bunnene, alle de uforutsigbare elementene som er til stede i et forhold, utspiller seg og kjemper sin kamp i din egen tankeverden, helt uavhengig av andres tilstedeværelse ... Ja, så er det rett og slett overflødig med annet selskap. Du kan jo huse alle dine sosiale forbindelser døgnet rundt i ditt eget hode.

...

Ha-ha, feller, du liksom. Labyrint, hva? Den må du lenger ut på landet med. Ikke sant, folkens? Hjelp meg ut her.

for sin ufødte arvtager

blandt blinkende blikkboks-telefoner
som slurper i seg avgrunnens sevje
søker en stillferdig blåsvart snegle
en partner å dele sin sæd med

En merkelig kveld

Noen dager har man det sånn at ... nei, vet du hva? Jeg skal gå rett på sak: I mitt eget hode er jeg innelåst for resten av livet. Det er ikke trist, med mindre jeg synes at det er det, og det gjør jeg av og til, som foreksempel i dag. I håp om noe bedre, satte jeg meg ned i en sofa og lukket øynene. Forskjellige ting slo meg ...

For eksempel tanker om åndelige reiser og absurditeten rundt dette, eller at det egentlig ikke er så verst å være fanget av sitt eget hode, fordi alt handler om måten man takler det på. 

Så skytes tankene videre og jeg bombarderes av fragmenter av tidligere opplevelser og samtaler. Samtaler mest, og ting jeg har lest, både fra fjern og nær fortid. Det er ingen sammenheng mellom fragmentene, men de opererer i et imponerende tempo. Jeg vet at hvert fragment er en døråpning til hver sin unike tankerekke; eller for å bruke ungdommens språk: fragmentene er hyperlenker. Så farer tankene videre og jeg tenker på hvorfor jeg tenker på det jeg tenker på. Det er her det skjer noe spennende. Det virker nemlig som om regnestykket faller på sin egen logikk, korthuset raser, tankene forsvinner som dugg for solen og igjen står det bare ... Vel, hva står det egentlig igjen? 

Dette gjør meg både paff og imponert, nesten som av å se på en dyktig tryllekunstner. Jeg tenker videre, er ikke hjernen med dens utrolige evner nesten som en tryllekunstner? Vi har jo sett det som nødvendig med både filosofi og psykologi, to gigantiske vitenskaper som fra hvert sitt ståsted skal avdekke de talløse triksene hjernen har å by på. Uansett, hvis hjernen er en tryllekunstner, så blir den nok bare bedre og bedre til å trylle dess mer erfaring den får. Ved hjelp av en litt simpel logikk kan vi nesten si at vi blir mer og mer lurt etterhvert som årene går. 

Dette var en stor tanke, i den grad at den opptok hele tankeapparatet mitt. Ofte blir jeg sittende og ruge på slike ting, men nå skal jeg bare la tankene sveve videre.

Nå er jeg faktisk tilbake til fragmentene igjen, men nå er utvalget helt annerledes. I starten var det i stor grad stressende saker, men nå er fragmentene hentet fra bedre øyeblikk i livet. 

Så beveger jeg ubevisst fokuset vekk fra tankene og mot følelsene. Jeg blir plutselig klar over ting jeg har tatt for gitt: at hjertet mitt slår, og at lungene mine suger luft inn i meg. - Sprøtt! tenker jeg, før jeg reiser meg og går til kjøkkenet for å hente en kopp te. 

Ignorance is bliss

Du blir hva du spiser

I dag våknet jeg mye tidligere enn jeg pleier. Ganske overrasket lå jeg der og stirret i taket. Ute kvitret fuglene og jeg kjente at jeg hadde en svak morgenkvalme. Dette skulle bli en morgen av de sjeldne ...

Det tok meg vel 30 minutter med takstirring til å innse at jeg faktisk måtte spy. Ut på badet springer jeg med spyen i halsen, klarer akkurat å komme frem til dassen idet rødbrun guffe fosser ut av meg som en vulkan. Der står jeg på huk i rundt et kvarter og tømmer meg. Det smaker av den kalde kokepølsa jeg spiste til kveldsmat i går. Jeg trekker ned og skylder munnen med litt vann. Det er merkelig hvor søtaktig vann smaker etter du har hatt munnen full av syre. Jeg går inn på soverommet igjen og legger meg for å hvile.

Våkner igjen, omtrent to timer etterpå, og nå har jeg ganske vondt i magen. Jeg kommer på et råd min mor alltid ga mot magesmerter: "prøv å fise, så går det nok vekk." Vel, hva skal jeg si? Den fisen var mye våtere enn jeg trodde. Faktisk ble store deler av boxeren vått av rykende fersk diaré. Jeg presser opp korsryggen og bakenden, for å ikke få avføring på madrassen. Det gikk fint. Jeg velter meg ut av senga, springer på do igjen, denne gangen for å drite. Der sitter jeg i minst 20 minutter og tisser ut anus. Plutselig kommer superkvalmen. Jeg trekker i toalettet og kaster meg ned på gulvet i en og samme bevegelse, og uten å tørke meg bak, står jeg der på alle fire og spyr magesyre, mens fuglene fremdeles kvitrer. 

Det er nå jeg begynner å lure på om den kokepølsa muligens hadde gått ut på dato.

Kaféen

Jeg ville ikke skremme guttungen, så jeg prøvde å si det forsiktig. "Vel," sa jeg, "hvis vi later som at jeg er en blomst ..." "En blomst?" Han så overrasket ut. "Ja, hvis jeg hadde vært en blomst, så ville jeg vært et frø først ..." "Slutt å tull, onkel Jarle!" Han tok opp begge hendene til ansiktet, stappet tomlene inn i munnvikene og pekefingrene i øyekrokene, og skar en grimase mens han vugget med hodet. Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å gjøre det samme. Sammen satt vi og skar grimaser til hverandre. Vi satt ved mitt trofaste stambord, like ved det midterste vinduet.

Det var mandags morgen, og fuglene hadde allerede trukket til varmere strøk. Av og til skulle jeg ønske jeg hadde vinger. Da skulle jeg flydd til Amazonas.

Helg

Nede i kjelleren sitter han i skinnstolen. Lyset er av og ansiktet hans lyses opp fra et stearinlys som henger foran et lite speil på veggen. I askebegeret ligger det flere titalls sneiper begravd i aske og veggene er prydet med indianerklær, cowboyhatter, diverse flagg og vimpler fra rundt om i verden. Det er fredag og Jarle skal atter en gang slappe av etter en lang og hard arbeidsuke på fabrikken..

Fra stereoanlegget spilles det lav countrymusikk mens lydløse bilder fra fjernsynet gir liv til skyggene på veggene.

Skinnstolens sete viser tydelige spor av slitasje. Den som en gang var kullsort og skinnende er nå hvitaktig og sprukket som fingrene til en som har sovnet i badekaret. Jarle plystrer lavt mens han åpner sin tredje boks med pils og heller det i koppen sin. Han elsker det. Ingenting skal stoppe Jarle. Og mens den berusende følelsen brer seg i kroppen hans, tar han steget ut på sidelinja og er i sitt ess.

Han ser utsultede barn løpe blant rotter og søppel, mens krig og fordervelse herjer deres landsbyer. Han ser mishandlede kvinner fanget i sine hjem. Voldtekt og rasisme ser han. Hat og elendighet. I en verden full av det jævligste en tenkes kan, står Jarle nå som innbytter. Det er endelig fredag for Jarle.

Mobiltelefonen ligger på armlenet, men det er ingen som ringer. Innerst inne vet han at om noen timer vil denne mest sannsynlig bli brukt til noe som vil smake relativt vondt mandags morgen. Jarle tenker ikke på sånn i dag. Istedet sitter han og drømmer. Drømmer om alt han er i stand til. Som å redde noen i nød. Bli kjent i media. Bli rik og aldri mer måtte jobbe.

La meg vise deg Jarle:

Jarle er en mann i slutten av 40-årene. Han er rundt i ansiktet og hans øyne henger ut mot siden og hviler på hver sin pose av rødlig sår hud. Håret står tynt og pistret til alle kanter, mens skjegget hans begraver munnens tilstedeværelse. Fingrene hans er gule med sprukken hud på tuppene hvor neglene sitter fast.De begynner å få en svak foroverbøy og er lange med brunaktig stivnet møkk på innsiden.

Han tenker på fortiden. De lyse sommerkveldene da han og naboen var ute og sykla i gatene helt til det var leggetid. Hvordan de sprang for harde livet etter å ha banket på en tilfeldig dør i nabolaget. Lekte krig i skogen. Det var tider det.

I speilet kjenner Jarle seg så vidt igjen. Han ser et par gjenkjennelige trekk, men ansiktet er fortsatt et vagt minne fra fortiden. Hvis øynene hans virkelig er vinduer inn til sjelen, vil man kunne se den samme livsglade personen han alltid har vært. Et barn. Et organisk byggesett. Innerst inne er han livredd. Han skjelver og hakker tenner om nettene. Fastlegen hans hans skriver ukentlig ut nye resepter på sovemedisinen Stilnox. De har fanget ham nå og det er ingen vits å snu. Han tar seg en god slurk med skummende friskt øl og slikker skummet av barten. Jarle koser seg som aldri før.

Sokkene mine lukter sursøt saus

Jeg er sulten. Det hadde vært godt med kinamat. En stor porsjon frityrstekt kylling eller noe, med ris og grønnsaker.

Klokka er bare ti på sju en fredags morgen, og jeg har allerede vært våken i fire timer. Hvis man kunne sammenlignet døgnrytme med musikksjangere, (og det synes jeg man kan,) er min rytme som eksperimentell og uforutsigbar fri-jazz. Fri-jazz passer egentlig perfekt for å beskrive flere ting, ikke bare mitt indre ur, men faktisk hele mitt indre. Da snakker jeg ikke om tarmsystemer, magesyre, galleblære og slike ting.

Jeg ser meg rundt. Overalt på soverommet ligger det henslengte klær. Dette er mitt system. Mange synes nok det er uforskammet og ekkelt. Men så lenge det ikke er flekker på klærne, trenger man egentlig ikke å vaske dem. Det holder å ha dem på gulvet i noen uker eller måneder, så forsvinner lukten, og da kan de brukes igjen.

Vel vel ...

Det er ikke så mye nytt. Jeg prøver å skrive litt, men gir som regel opp ganske tidlig, oftest gir jeg opp før jeg har startet ... Jeg liker å sitte på kjøkkenstolen og se ut av vinduet. Jeg liker å ligge i senga og tenke. Meditering kaller jeg det, selv om meditering strengt tatt utelukker tenking. I det siste har jeg tenkt på at det finnes øyne over alt. Ikke bare i kvister på vegger og tak, men i det aller, aller meste. For eksempel er dørhåndtaket og lysbryteren på veggen to punkter som jeg føler følger med på meg. Jeg vet jo at de ikke kan se meg, jeg er ikke gal, men allikevel klarer jeg ikke gi slipp på følelsen av å bli observert. Det finnes en spent energi som strekker seg mellom meg selv og dørhåndtaket og lysbryteren. Dette gjør at alt jeg foretar meg, på en måte skjer i tredjeperspektiv. Alt jeg gjør, gjør jeg foran "andre". Dette fører til et par interessante øyeblikk.

Jeg har også tenkt på andre ting. For eksempel om hvordan vi mennesker hele tiden finner nye og raskere måter å kommunisere på. Fra røyksignaler til telegrafer, fra telefoner til internett. Slik jeg ser det, beveger vi oss mot en tilstand der telepatisk tankeoverføring blir mulig. (Jeg har sett vekk ifra den tekniske utførelsen, det kan andre ta seg av.) En slik egenskap er nok den eneste måten å oppnå full forståelse mellom to individer. Derfor har jeg jeg grublet på det. Men det er et par vansker med idéen, nemlig ved selve konseptet. For hvis en tankeoverføring skal være fullkommen, måtte den foregått slik at den ene parten automatisk absorberer hele sinnstemningen og tankerekken til den andre, og vice versa. Men når dette skjer på likt, altså at begge to er innvolvert samtidig -- noe som bør være litt av poenget med dette her, hvis ikke er det jo spionasje -- vil det oppstå seriøse komplikasjoner. For når den ene parten (la oss kalle ham A) mottar den andres tanker (B), innebærer jo disse i tillegg A's utsendte tanker. A har nå mottatt B's egne tanker, pluss B's mottatte tanker, som jo var A sine egne i begynnelsen. Når B da etterpå får A's tanker igjen, dobler det seg enda en gang. Prosessen kan sammenlignes med det som skjer når man setter to speil ovenfor hverandre. Det skapes en uendelig lang speiling, et hyperøyeblikk av en langgang. Tenk da når absolutt alle på jordens overflate kan kommunisere telepatisk med hverandre ... det vil bli intenst mange speilinger og en fullkommen forvirring. Dette er noe av det jeg tror vi beveger oss mot.

Det å sette to speil ovenfor hverandre vil kanskje være en måte å se bak i tid, for lyset som blir reflektert fra speilbildene lengst vekke er vel etter lysets hastighet å dømme fra fortiden? Er dette en slags måte å konservere et øyeblikk på?

Nå er klokka snart åtte. Jeg tar på meg sokkene. I dag skal jeg ha kinamat.

dikt12. i en evighet

Jeg sitter i senga med en Edding Office Liner
og skriver i ei skisseblokk fra Nille.
Ryggen støttes opp mot veggen,
underkroppen godt gjemt under dyna

Fingrene har nedsatt bevegelighet
på grunn av temperaturen i rommet.

Inntil veggen ved fotenden av senga
står et speil
akkurat så høyt
at jeg ser meg selv.

Ofte går det lenge


mellom hver setning.



Tar meg selv i å kikke på klokka.
To timer er gått
siden jeg begynte å skrive.

Ser meg selv i speilet
og hever øyenbrynene

Er jeg overrasket,
eller bare tror jeg at jeg er det?

Hører en bil i det fjerne,
på vei vekk. Kikker på
nattbordslampen og tenker
hvor stille lys er.

En mus høres fra andre siden av veggen
idet jeg kaster arket på gulvet.
En blank side. En truende renhet.

Stirrer. Tenker hvordan musa lever, i en stor labyrint,
der den klatrer over ledninger
på jakt etter mat.

Støtter hodet inntil veggen
lukker øynene og smiler.

Hører meg selv puste.

Gjennom øyelokkene
skinner lyset fra nattbordslampen,
og varmer meg
fra høyre side.

Føler kroppen sklir i fra meg

Forsvinner

"Vogt dig for Drømmen"

Et par folk jeg kjenner har et ganske anspent forhold til drømmer ... Jeg har ofte undret meg om hvorfor. Tiden har hjulpet, og nå lurer jeg på om jeg har klart å avdekke (litt av) mekanismen. Her er min beskjedne teori:

Etterhvert som barna vokser opp, vil noen av dem miste de mest fargerike drømmene sine, nesten som knarkere blir nyktre. Drømmene mange sitter igjen med, er av en kjip, voksen karakter: glemming av avtaler, misting av eiendeler og sånne ting. Dagligdagse drittproblemer. Som følge av denne kvalitets-nedgangen utvikles det etterhvert bitterhet av varierende grad ovenfor folk med "bedre" drømmer enn dem selv, og disse blir underbevisst frastøtt når de vil dele sine historier. Denne primære "liker ikke"-følelsen som oppstår i den streites kjerne når han hører et annet menneske fortelle om en drøm, manifesteres på overflaten som en intens trang til å skifte emne, eventuelt til å lukke ørene. De vet nemlig ikke hva annet de skal gjøre, i mangel av knagger å henge sin bitterhet på (i motsetning til nyktre knarkere som jo har nok av skrekkhistorier å legge på bordet.) Det eneste verktøyet som gjenstår i den streites hjerne, er deres egen irrasjonelle, men styrende bitterhet (oftest kamuflert som overlegenhet; dette er en trojansk hest)

Men ingen regler er hogget ut enda. Jeg kommer mest sannsynlig tilbake med mer, men da om noe helt annet.