Min hyllest til viljen

Jeg ser på min tankeaktivitet som en strøm av noe, og dette noe er bare mitt eget. Jeg begynner å bli relativt stødig i min indre strøm, men det har tatt lang tid. Jeg kaller den min ekte vilje. I den siste tiden har jeg tenkt på meg selv som et mellomledd mellom denne strømmen og den ytre verden. Dette betyr at jeg lytter til hva den foreslår, og utfører det etter beste evne. Jeg må gjøre meg selv så liten som mulig for å i det hele tatt ense at den finnes, og enda mindre må jeg være for at den skal komme ut i klartekst. På denne måten er jeg en observatør mer enn en tenker, selv om det jeg observerer springer ut fra meg selv. For utenforstående ser dette ut som tenking, men bare jeg vet forskjellen. For hodet mitt føles helt tomt -- det er som et glasshus uten tak på en høylys dag. Det er sommer der oppe.

Alt jeg skriver nå er et resultat av å la denne viljen strømme gjennom meg og ut på tastaturet. Jeg er den eneste som kan videreformidle akkurat dette. Jeg er mellomleddet. Det blir så rent som mulig, for med en gang jeg skal til å forandre noe, knyter det seg i magen. Da fjerner jeg siste setning og venter ydmykt på en ny. Nøkkelen er å holde seg ydmyk, for med en gang jeg får en slags selvfølelse oppi det her, blander jeg meg automatisk inn i kilden, og all innblandning skaper forvrengninger. Jeg er ikke sterkere enn min egen vilje ... Hadde jeg vært det, ville ingenting av dette blitt skrevet. Da hadde jeg heller ligget på sofaen.

Men viljen viser seg ikke bare i ord, selv om det er det den gjør nå. Den kan like gjerne vise seg i den forstand at den forlanger at jeg sykler en tur. Da følger jeg den også. Og hvis jeg ender opp på stranden -- ja, så ender jeg opp på på stranden, ikke noe mer enn det. Og når den vil ha meg hjem, drar jeg hjem.

Grunnen til at jeg gjør alt dette, er fordi viljen er det dypeste jeg har funnet i meg selv. Den stikker dypere enn noen andre følelser, og den kan forandre hele meg. Jeg verdsetter viljen høyest av alt. Det kan høres ut som jeg er dens slave, og det vil jeg si at jeg er. Jeg prøver iallfall så godt jeg kan å være det. Hva er vel en ærligere tilstand enn å alltid følge sin egen vilje?

Jeg lurer på hvor viljen springer ut i fra. Jeg vil ikke si at dette innlegget kom fra hjertet. Det kjennes mer ut som det kommer fra hele mageregionen, men sterkest rundt solar plexus. Og når jeg tenker på det, blir det plutselig enda sterkere. Det er sprøtt, er det. Hodet føles som en åpen terrasse, og magen blir varmere og varmere. Jeg lukker øynene, og for alt jeg vet kunne jeg vært midt i en skog. Jeg kunne ha sittet under et tre og gjemt meg for regnet.

For en lettelse!