Kaféen

Jeg ville ikke skremme guttungen, så jeg prøvde å si det forsiktig. "Vel," sa jeg, "hvis vi later som at jeg er en blomst ..." "En blomst?" Han så overrasket ut. "Ja, hvis jeg hadde vært en blomst, så ville jeg vært et frø først ..." "Slutt å tull, onkel Jarle!" Han tok opp begge hendene til ansiktet, stappet tomlene inn i munnvikene og pekefingrene i øyekrokene, og skar en grimase mens han vugget med hodet. Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å gjøre det samme. Sammen satt vi og skar grimaser til hverandre. Vi satt ved mitt trofaste stambord, like ved det midterste vinduet.

Det var mandags morgen, og fuglene hadde allerede trukket til varmere strøk. Av og til skulle jeg ønske jeg hadde vinger. Da skulle jeg flydd til Amazonas.