Jeg er sulten. Det hadde vært godt med kinamat. En stor porsjon frityrstekt kylling eller noe, med ris og grønnsaker.
Klokka er bare ti på sju en fredags morgen, og jeg har allerede vært våken i fire timer. Hvis man kunne sammenlignet døgnrytme med musikksjangere, (og det synes jeg man kan,) er min rytme som eksperimentell og uforutsigbar fri-jazz. Fri-jazz passer egentlig perfekt for å beskrive flere ting, ikke bare mitt indre ur, men faktisk hele mitt indre. Da snakker jeg ikke om tarmsystemer, magesyre, galleblære og slike ting.
Jeg ser meg rundt. Overalt på soverommet ligger det henslengte klær. Dette er mitt system. Mange synes nok det er uforskammet og ekkelt. Men så lenge det ikke er flekker på klærne, trenger man egentlig ikke å vaske dem. Det holder å ha dem på gulvet i noen uker eller måneder, så forsvinner lukten, og da kan de brukes igjen.
Vel vel ...
Det er ikke så mye nytt. Jeg prøver å skrive litt, men gir som regel opp ganske tidlig, oftest gir jeg opp før jeg har startet ... Jeg liker å sitte på kjøkkenstolen og se ut av vinduet. Jeg liker å ligge i senga og tenke. Meditering kaller jeg det, selv om meditering strengt tatt utelukker tenking. I det siste har jeg tenkt på at det finnes øyne over alt. Ikke bare i kvister på vegger og tak, men i det aller, aller meste. For eksempel er dørhåndtaket og lysbryteren på veggen to punkter som jeg føler følger med på meg. Jeg vet jo at de ikke kan se meg, jeg er ikke gal, men allikevel klarer jeg ikke gi slipp på følelsen av å bli observert. Det finnes en spent energi som strekker seg mellom meg selv og dørhåndtaket og lysbryteren. Dette gjør at alt jeg foretar meg, på en måte skjer i tredjeperspektiv. Alt jeg gjør, gjør jeg foran "andre". Dette fører til et par interessante øyeblikk.
Jeg har også tenkt på andre ting. For eksempel om hvordan vi mennesker hele tiden finner nye og raskere måter å kommunisere på. Fra røyksignaler til telegrafer, fra telefoner til internett. Slik jeg ser det, beveger vi oss mot en tilstand der telepatisk tankeoverføring blir mulig. (Jeg har sett vekk ifra den tekniske utførelsen, det kan andre ta seg av.) En slik egenskap er nok den eneste måten å oppnå full forståelse mellom to individer. Derfor har jeg jeg grublet på det. Men det er et par vansker med idéen, nemlig ved selve konseptet. For hvis en tankeoverføring skal være fullkommen, måtte den foregått slik at den ene parten automatisk absorberer hele sinnstemningen og tankerekken til den andre, og vice versa. Men når dette skjer på likt, altså at begge to er innvolvert samtidig -- noe som bør være litt av poenget med dette her, hvis ikke er det jo spionasje -- vil det oppstå seriøse komplikasjoner. For når den ene parten (la oss kalle ham A) mottar den andres tanker (B), innebærer jo disse i tillegg A's utsendte tanker. A har nå mottatt B's egne tanker, pluss B's mottatte tanker, som jo var A sine egne i begynnelsen. Når B da etterpå får A's tanker igjen, dobler det seg enda en gang. Prosessen kan sammenlignes med det som skjer når man setter to speil ovenfor hverandre. Det skapes en uendelig lang speiling, et hyperøyeblikk av en langgang. Tenk da når absolutt alle på jordens overflate kan kommunisere telepatisk med hverandre ... det vil bli intenst mange speilinger og en fullkommen forvirring. Dette er noe av det jeg tror vi beveger oss mot.
Det å sette to speil ovenfor hverandre vil kanskje være en måte å se bak i tid, for lyset som blir reflektert fra speilbildene lengst vekke er vel etter lysets hastighet å dømme fra fortiden? Er dette en slags måte å konservere et øyeblikk på?
Nå er klokka snart åtte. Jeg tar på meg sokkene. I dag skal jeg ha kinamat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar