En merkelig kveld

Noen dager har man det sånn at ... nei, vet du hva? Jeg skal gå rett på sak: I mitt eget hode er jeg innelåst for resten av livet. Det er ikke trist, med mindre jeg synes at det er det, og det gjør jeg av og til, som foreksempel i dag. I håp om noe bedre, satte jeg meg ned i en sofa og lukket øynene. Forskjellige ting slo meg ...

For eksempel tanker om åndelige reiser og absurditeten rundt dette, eller at det egentlig ikke er så verst å være fanget av sitt eget hode, fordi alt handler om måten man takler det på. 

Så skytes tankene videre og jeg bombarderes av fragmenter av tidligere opplevelser og samtaler. Samtaler mest, og ting jeg har lest, både fra fjern og nær fortid. Det er ingen sammenheng mellom fragmentene, men de opererer i et imponerende tempo. Jeg vet at hvert fragment er en døråpning til hver sin unike tankerekke; eller for å bruke ungdommens språk: fragmentene er hyperlenker. Så farer tankene videre og jeg tenker på hvorfor jeg tenker på det jeg tenker på. Det er her det skjer noe spennende. Det virker nemlig som om regnestykket faller på sin egen logikk, korthuset raser, tankene forsvinner som dugg for solen og igjen står det bare ... Vel, hva står det egentlig igjen? 

Dette gjør meg både paff og imponert, nesten som av å se på en dyktig tryllekunstner. Jeg tenker videre, er ikke hjernen med dens utrolige evner nesten som en tryllekunstner? Vi har jo sett det som nødvendig med både filosofi og psykologi, to gigantiske vitenskaper som fra hvert sitt ståsted skal avdekke de talløse triksene hjernen har å by på. Uansett, hvis hjernen er en tryllekunstner, så blir den nok bare bedre og bedre til å trylle dess mer erfaring den får. Ved hjelp av en litt simpel logikk kan vi nesten si at vi blir mer og mer lurt etterhvert som årene går. 

Dette var en stor tanke, i den grad at den opptok hele tankeapparatet mitt. Ofte blir jeg sittende og ruge på slike ting, men nå skal jeg bare la tankene sveve videre.

Nå er jeg faktisk tilbake til fragmentene igjen, men nå er utvalget helt annerledes. I starten var det i stor grad stressende saker, men nå er fragmentene hentet fra bedre øyeblikk i livet. 

Så beveger jeg ubevisst fokuset vekk fra tankene og mot følelsene. Jeg blir plutselig klar over ting jeg har tatt for gitt: at hjertet mitt slår, og at lungene mine suger luft inn i meg. - Sprøtt! tenker jeg, før jeg reiser meg og går til kjøkkenet for å hente en kopp te.