Følelsen av å trø på snegler med skall. Knas. Foten sklir til sides. Et snegleliv er tapt, en mor har mista et avkom. Lenger nede i gata ligger en meitemark i fosterstilling. Klemt flat av et sykkelhjul eller en sko. Neste dag skinner sola fra morgenen av, men det er likevel ikke før på kveldingen at jeg setter meg på sykkelen. 40 minutter senere, slår jeg meg til ro på toppen av en sanddyne, helt alene på stranden. Det er halvmørkt og ganske kjølig. Jeg vil gjette at det var rundt 10 varmegrader. En måke svever over meg, båret av den kalde vinden. Bølgene skyller over sanden. Sjøen er urolig. Jeg stirrer ut mot horisonten. Vinden blåser og det verker i ørene. Uten å tenke meg om, lukker jeg øynene og strammer alle musklene i kroppen. "Gi meg styrke!" sier jeg høyt men besindig til meg selv. "Gi meg styrke! Gi meg styrke!" Jeg sier det sakte og jeg mener det av hele mitt hjerte. Hva som skjer når jeg sier det, det vet jeg ikke helt -- men at noe skjer, det er jeg sikker på. Så slapper jeg av i musklene og åpner øynene. Det sitrer i meg, og hele utsikten ser annerledes ut. Det er som om det jeg ser, plutselig gjør et større inntrykk på meg. Jeg gjentar dette ritualet tre ganger, og for hver gang blir synet av himmelen og sjøen annerledes. Jeg ser meg rundt for å sjekke om noen ser meg, men jeg er fremdeles alene. En tåre slipper taket fra øyekroken i mitt høyre øye og renner nedover kinnet, og like etter løsner en fra det venstre. Det blåser sterkt. Jeg puster dypt inn og ut. Den følelsen jeg har i kroppen nå, vet jeg kommer av adrenalin. Det har jeg fått lære av en som en gang var distriktets mest fremragende farmasøyt, nemlig min egen morfar. Han var en klok herremann.
Jeg reiser meg og begynner å gå mot sykkelen. Stegene er tunge i sanden, noe som gjør hvert eneste steg til en bevisst handling, ikke en automatisk prosess. Det gjør meg våken å kunne være klar over slike ting. Jeg har prøvd det i byen også, men der er er det mye vanskeligere. Prøv bare selv. Gå midt i sentrum, og hver gang du setter venstre fot fram, tenker du "venstre", og hver gang du beveger den andre, tenker du "høyre". Du skal kun tenke på dette, og ingenting annet. Det går helt uten problemer i sanddyner, men i en by er det så mange inntrykk å forholde seg til at man er dømt til å spore av etter kort tid. Derfor er man er mye mer i kontakt med seg selv på en strand enn i en by. Det er ihvertfall min erfaring.
Jeg setter meg på sykkelen. Et par regndråper treffer hendene mine. Det har blitt ganske mørkt nå. Turen hjemover går raskt siden jeg har medvind, og i nedoverbakkene legger jeg overkroppen helt ned mot styret slik at jeg blir så aerodynamisk som overhodet mulig. Jeg liker fart. Det skal du vite.
Fantastisk!
SvarSlettDette var vondt å lese.
SvarSlettHvorfor dette ubehag, mitt barn?
SvarSlettDyster atmosfære. En slags crunch bakerst i hodet mitt når jeg prøver å henge med. Så faller jeg, og kommer ikke helt frem, men blir liggende på fortauet og blir overkjørt av en tvillingvogn.
SvarSlettInteressant. Dette er noe av det streiteste jeg har skrevet, kanskje det er derfor.
SvarSlettI hodet mitt er du en krum mann, om du er en mann, og krumme mennesker skriver ikke rett frem. Snarere innover, eller noe midt i mellom. Ikke frem.
SvarSlettJeg er en allsidig skrue, Antien. Det er mitt inntrykk av deg også. Forandringer den ene eller andre veien trenger vel ikke være negativt?
SvarSlettDette er et eksperiment med form, som mange av mine andre tekster. Og her var min utfordring til meg selv å se om jeg kunne formidle naturens underliggende poesi (he-he), uten å ty til pyntetriks som metaforer og sammenligninger, eller å gå ned lange kaninhull. Altså kun med å bruke selve kjernen. Som et handlingsforløp, rett fram. En strippa tekst, med andre ord. Derfor har jeg for eksempel skrevet: "En måke svever over meg, båret av den kalde vinden." i stedet for noe som for eksempel "En gudsforlatt måke seiler ensomt på O Hellige Moder Jords iskalde pust." eller "Et fragmentert stykke av konseptet kjøtt og blod pumper seg fremover gjennom oksygen, nitrogen og karbon-atomer, på usynlige og uendelig elastiske togskinner mellom atmosfære og jordsmonn" eller "En tøff liten måkejævel cruiser forbi meg på himmelen."
Du forstår sikkert hva jeg mener. Tanken min er at på denne måten må leseren i en større grad selv ta del i billedskapingen for å få noe ut av teksten. Og om det blir dystert, mystisk, fantastisk eller bare helt kjipt er opp til hver enkelt person og deres erfarings- og assosiasjonssenter i hjernebarken å avgjøre. Og om jeg bomma helt, så har ikke det så mye å si.
Jeg ser ingenting galt i å utfordre seg selv med helt nye måter å angripe en situasjon, faktisk ser jeg det som utelukkende positivt, ihvertfall i den personlige utviklingens øyemed. Du har nok misforstått, for jeg er ingen krum mann. Jeg er derimot både vitenskapsmann, villmann og vandringsmann. Kanskje en dag blir jeg også en vismann, men da må jeg ikke være redd for å tråkke litt feil. Og med å tråkke feil mener jeg selvfølgelig feiltråkk i andres øyne, for i mine øyne er hvert skritt like verdifullt, så lenge jeg har en tanke bak det.
Hahaha, jeg ler mektig høyt nå. Fantastisk. Du har meg i hendene dine. Jeg er en sprettball. Du er min herre. Jeg elsker dig av hele mit hierte.
SvarSlettForståelse er oppskrytt. Det gjør bare alt mye kjedeligere. Det er det som er fint med deg. Du balanserer mellom de kjedsommelige og det deilige. Erotikk med ordene. En fyr med mojo. Mer trenger ikke jeg, og det tror jeg du er rimelig fornøyd med selv.