Det slo meg nettopp at omgangskretsen min består av totalt forskjellige mennesketyper, og at veldig få av dem ville vært komfortable i hverandres selskap. Faktisk så lite komfortable at i en eventuell situasjon hvor, la oss si fire stykker fra min omgangskrets, møttes og måtte oppholde seg over lengre tid sammen, ville det garantert blitt et skue som ikke bare var interessant, men også høyst absurd. Så la meg presentere en relativt enkel idé:
Jeg henter inn Trond, Morten, Knut og Anders, til ett og samme rom. Jeg sier at de må føre en samtale, der alle er involvert. - Unngå folkelig tomsnakk. Ikke bruk humor som avledningsmanøver. Ikke diskuter en politisk sak. Ikke snakk om musikk eller film. Alkohol er ikke lov. Sammen skal dere forme en idé. En idé dere blir stolte av, som enkeltindivider og i felleskap ... Dere må kunne si om den: "Nå har vi slått sammen hodene våre, alle mann, og dette er oss på vårt beste, selve essensen av det vi står for, våre innerste og dypeste tanker, konsentrert og vevd sammen i skriftlig form."
1000 ord kan være passende, eller hva?
Man kan drømme! Jeg lurer på om det er mulig å forme en slik dialog selv, uten å være avhengig av et eksperiment. Uten å hente inn kjøtt og blod. Om det på en eller annen måte var mulig å bare kalle fram åndene deres og sette dem på fire stoler i mitt eget hode, og latt de få gjøre som de ville der inne. Sånn at jeg kunne blitt overrasket av handlingen, og sittet og notert med hjertet i halsen. Å sympatisere med hver og en av dem, når de i tur og orden kommer med gode poenger fra hvert sitt ståsted. Å se på at de drikker brus og kikker på hverandre. Jeg hadde blitt en forsker i ukjent terreng, sittende i min egen slitte skinnsofa.
Det måtte blitt interessant. Så, hva kan jeg gjøre for at dette skal gå i oppfyllelse? Er det en kode å knekke?
- Ja visst, svarte stemmen som tilfeldigvis hadde overhørt alle tankene mine. - Men ikke en kode slik vi vanligvis forbinder med ordet. Nei, det ligner ikke en matematisk formel du anvender for å finne hver minste replikk. Tvert om, det er mer som en dør du må åpne ... En dør som vil forbli åpen ... Det jeg prøver å si er at "koden" ligner mer på en nøkkel til en lås på en dør inn til et annet sted. Til en labyrint full av skattekamre. Av helligdom, av folk og fe, av manuskripter som aldri har blitt funnet. Men også feller er den fyllt med, og mange før deg har aldri komt seg ut.
- Hvorfor det?
- For da har man kommet til et punkt der man ikke trenger venner.
- Hva mener du?
- Tenk deg om, da. Hvis alt dramaet, alle toppene og bunnene, alle de uforutsigbare elementene som er til stede i et forhold, utspiller seg og kjemper sin kamp i din egen tankeverden, helt uavhengig av andres tilstedeværelse ... Ja, så er det rett og slett overflødig med annet selskap. Du kan jo huse alle dine sosiale forbindelser døgnet rundt i ditt eget hode.
...
Ha-ha, feller, du liksom. Labyrint, hva? Den må du lenger ut på landet med. Ikke sant, folkens? Hjelp meg ut her.
Hm? Eg like dette! Men, eg får ikke tak på om dette bare er løse tanker, som feks "hvordan hadde hadde vi mennesker kommunisert med dyr om de kunne snakke?" Eller er dette innlegget et resultat av noe du savner eller drømmer skulle vært mulig?
SvarSlettMange ganger har jeg hatt lignende følelser eller tanker angående dette med ulike venner. Jeg har kjent og hatt nær forbindelse med mennesker som er så totalt forskjellige fra hverandre, at jeg inni i hodet mitt har lekt med tanken om hvordan et møte mellom disse menneskene hadde sett ut? Jeg har til og med bevisst invitert disse hjem til meg, der altså eneste felles kjennskap var meg. Selvfølgelig har rammene vært hyggelige, for målet mitt har alltid vært at vennene mine skulle ha det kjekt, men når jeg aktivt har stått bak et slikt møte, har jeg også en visjon om at møtet blir noe uforglemmelig, fordi enhver vil møte personer som er så langt borte fra egen verden, at de er nødt til å gå ut av sitt normale skall. Så hvorfor arrangerer du ikke et slikt møte mellom vennene dine?
Men, jeg forstår ikke hvorfor du ønsker å ha så strenge rammer rundt et slikt møte? Vil du disse personene skal gå vekk fra sin karakter når de møter hverandre? I tilfelle hvorfor vil du det? Selv tror jeg de beste ideer og videre utvikling kommer ut av menneskers særegenheter? Motsatt vil jo bli roboter, som altså ikke produserer egne tanker, men handler mekanisk. Ønsker du å kontrollere andre menneskers tanker?
Jeg har sterk tro på at alle mennesker, ja,alt levende har sin individualitet, og at det derfor aldri vil bli som de sosiale relasjoner vi lager i eget hode, uansett hvor godt vi kjenner disse sitt reaksjonsmønster.Det er nettopp derfor vi trenger venner, for at de alle på sin måte vekker noe i oss selv.
Jeg tror det handler om å la være å lukke dørene bak seg. Mulig jeg har tenkt noe lignende før, men jeg gidder ikke å gå tilbake for å lete. Det kan andre gjøre, for jeg har latt dørene stå åpne slik at de kan granske det som er i de andre rommene.
SvarSlettSelv, når jeg ser fremover, ser jeg bare en bomullsdott man kan gå innover i, og der trenger man ikke snakke i det hele tatt. Ingen mønstre eller ord bundet av dem. Bare løse, hvite tråder man kan gå tvers gjennom. Ikke noe rom, ingen vegger og ingen ekko. Jeg tror folk fungerer på samme måten sammen. Man kan ikke putte dem i en innhengning og forvente et vakkert resultat. Noen vil sette hodene fast i nettingen og lage stygge sår på halsen sin.
Jeg liker bedre tanken om det store rommet, og at det som skal finne frem, finner frem. At de som skal finne frem til hverandre, finner frem.
Vi er på samme bølgelengde, Antien, det mener jeg av hele mitt hjerte.
SvarSlettAv deg, Natasja, føler jeg meg litt som en håpefull niendeklassing som blir maltraktert av læreplanens forskrifter. Jeg leser svaret ditt og får et inntrykk av å bli tatt litt for bokstavelig. Ikke stygt ment, det er bare et inntrykk jeg får automatisk får - likt et lydløst, men opprivende primalskrik, som gjennomborer ryggmargen samt alle kroppens celler ifra tåspiss til isse.
Og vanligvis ville jeg sett det som en morsom utfordring å svare deg på samme saklige måte. Men jeg har innsett en ting: hvis jeg skal prøve å oversette mitt indre dødsskrik til den samme stilen du skriver med, så blir det bare krøll. Den lengste spørsmålsrekken din (som du jo fiffig har svarene på selv) vil jeg derfor svare på på min egen måte. Nemlig med å gå inn i dusjen, dusje kroppen min, lage frokost, spise frokost, og deretter slappe av.
Slike møter mellom forskjellige mennesketyper har jeg også opplevd. Og jeg vet av erfaring at det ikke kommer noe godt ut av dem. Uforglemmelig, kanskje, men ikke noe bedre enn det. Dette mener jeg subjektivt, som alt annet. Men arrester meg gjerne likevel. Det var derfor jeg presenterte et sett med tvilsomme doktor Mengele-regler: for å tvinge folk vekk fra sin egen tilfredshet, klemme dem sammen og vri dem rundt som en felles vaskefille. Dette er selvsagt for å få ut essensen av vaskefillen, i motsetning til å bare vaske mer med den. For å se hva som er inni, ikke samle opp mer dritt, billedlig sagt. Det vil forhåpentligvis være mindre mekanisk enn alternativet. For jeg vil tro det er enklere å programmere en robot til å delta i et sosialt spill, enn det er å få den til å komme opp med noe helt nytt og overraskende, utenfor boksen og med helt uforutsette parametre. På en måte er vi jo alle på sett og vis som roboter, slik vi blindt følger hverandres normer. Selv ikke de sorte fårene kan vel unnslippe dette? Derfor ville mine rammer (i en ideell verden) egentlig befridd dem, for da hadde de sluppet å tenke på alt det de vanligvis tenker på når de møter en fremmed.
Om det er løse tanker eller ikke, drømmer eller virkelighet, det skal ikke jeg svare på. Du får nesten bestemme deg selv. Jeg mener at det ikke er hensiktsmessig å sette merkelapper på slike ting, for med en gang man har merket noe, har man også satt undringen til sides. Og undringen er etter min mening bedre enn alle verdens merkelapper, ihvertfall når det er snakk om tankeverdenen. Dette er noe av det som gjør at jeg kan misunne barn for deres uvitenhet.
Hele poenget mitt var om jeg kunne komme til et punkt der jeg _ikke_ kjente reaksjonsmønstrene til folk i hodet, og faktisk ble genuint overrasket av hva de gjorde der inne -- at de alle på sin måte vekket noe i meg, noe uforventa og ekte, som jeg i fred og ro kunne notere og presentere for omverdenen. Jeg har stor tro på at dette er mulig.
En hver oppegående ville selvfølgelig sagt at man trenger venner. Alle som har hørt om Maslow eller "Vem kan segla förutan vind?" ville sagt det. Jeg sier det selv også. Men allikevel vil jeg minne meg selv på at det mest irriterende med sosiologiske teorier er deres manglende forenlighet med totale utskudd, og at jeg aldri kan vite hvor stort utskudd jeg egentlig er. Her kommer man tilbake til den deilige undringen.
Men, alt jeg gjør her i livet er å prøve og feile. Jeg er ikke redd for å skrive litt tvilsomme ting. Så du får nesten ta det med en klype salt.
Ok, goddag mann økseskaft! Min kommentar består av kritiske spørsmål og motargument til dine refleksjoner om sosiale relasjoner. Istedet for å utdype dine hypoteser, går du til angrep på min skrivestil? Konkret, saklig, logisk er tydeligvis ord som er negativt ladet hos deg, mens det abstrakte er høyt verdsatt? Jeg respekterer dette fullt ut, og er så uredd at jeg tør å stille konkrete spørsmål til innholdet allikevel. Hvis du feks skildrer følelsen av å ha kontroll over seg selv, vil motspørsmål iform av hvorfor skal vi kontrollere oss selv, og for hva, være for saklig og bokstavlig til at du kan svare på det da? Eller mener du jeg er for dum til å forstå innholdet i det du skriver, og derfor svarer du med en slags sarkisme, belærende og medlidenhet, som jeg sitter igjen med en følelse av at stakkars deg, Natasja, men du lever i en annen verden, og har ikke forstått hva dette dreier seg om?
SvarSlettEller kanskje du prøver å fortelle meg at kommentarer skal skrives innen visse gitte rammer? For dine rammer ville befridd meg fra samfunnets normer som du tydeligvis mener jeg er tynget av.
Og, vet du hva? Jeg har bare positive erfaringer med å samle totalt ulike mennesker. Men,men, det er jo helt sikkert forskjell på hva jeg definerer som positivt og det du definerer som positivt! Og ikke minst har vi totalt ulik forhåndsholdning! Innstillingen er jo ofte alfa omega til oppnådd resultat, det kalles selvoppfyllende profeti!
Ja, du misforstår meg. Jeg misforstår sikkert deg også. Men ingenting galt med det. Vi lever alle i våre egne univers. Alt kan ikke passe til alle. Vi harmonerer ikke. Det er kalde fakta. Ikke meningen å tråkke på deg. Absolutt ikke. Prøvde bare å få frem at jeg ikke klarte å svare på en god måte. Noen slutninger må leseren ta. Dine slutninger samsvarer ikke med mine slutninger. Derfor blir det konflikt. Men hvem som er den smarteste gidder jeg ikke krangle om. For det er ingen av oss. Vi er bare forskjellige. Ikke meningen å være stygg. Men jeg føler meg presset opp i et hjørne. Alt jeg sier blir mottatt feil og misforstått.
SvarSlettÅ si at du skriver saklig er ikke et angrep, det er fakta. Vi skriver forskjellig. Prøv å sette deg om til en annens måte å skrive på. Jævlig vanskelig å bytte skrivestil. Min stil er ikke egnet til å svare deg med, så jeg har prøvd å bytte. Men det er jævlig vanskelig.
Ja, det er stor forskjell på det vi definerer som positivt. Er det noe galt med det? Nei. Jeg prøvde ikke være sarkastisk, medlidende eller belærende. Æresord. Dette sliter meg ut. Vennligst ikke ta det ille opp. Jeg skriver subjektivt, uten kilder, uten teoretisk bakgrunn. Det er mine rå tanker som blir utlevert. Skulle jeg svart tilfredstillende på spørsmålene du stiller måtte jeg hostet opp teorier og statestikk. Det hadde blitt alt for mye. Jeg skriver ikke for å forandre verden eller lære folk noe. Visvas og sludder er det jeg kommer med. Tanker som der og da virker jævlig store, men som i ettertid er døde ting. Prøver bare å dele følelsen av å tenke noen gitte tanker. Ikke mer enn det. Så er jeg ferdig og håper andre er ferdig. Ikke vits å dra alt videre. For meg er det ren lek med hjernen. Et fristed. Helt til du kommer inn og sparker ned sandslottet mitt. Ikke noe galt med det. Du har rett til det. Men jeg liker det ikke. Det må du tåle.
Hvorfor blir du så sur når jeg motsier deg?
Vi lever faktisk i det samme universet! Og jeg er ikke sur, og har heller ikke bedt deg endre skrivestil! Jeg har kun spurt noen spørsmål til ditt innlegg. Det er trist du oppfatter min interesse for dine innlegg som om jeg sparket ned sandslottet ditt. For selvfølgelig gjør jeg ikke det! Jeg stiller deg spørsmål til hvordan du tenkte når du bygget det, fordi det finnes flere måter å bygge sandslott på.
SvarSlettJeg elsker å lese det du skriver, og takker og neier for at du deler tankene dine med meg.Det gjør ingenting om du ikke svarer på mine spørsmål, for svaret er ikke så viktig!
Det er ett fakta!