Søndags ettermiddag

Jeg har vært vekkreist hele helgen; nå er jeg endelig tilbake til stillheten som omfavner omgivelsene og tankene mine, albuerommet jeg trenger for å tenke selv. Min eneste plan for dette innlegget er å vente. Å vente på at noe skal skje, til en tanke lurer seg ut. Så kan jeg fange den hvis den er fin, eller bare slå den ihjel hvis ikke.

Men ingenting skjer. Det har riktignok bare gått et kvarter, men noe i meg gjør meg utolmodig. Jeg reiser meg opp, tar tak i stolen og setter den én meter ut på stuegulvet. Bare for å få en forandring. Jeg tar også av meg sokkene for å se om dét hjelper. Hvorfor ikke, liksom? Minuttene går ... - Faen, så kaldt det er, tenker jeg ... kanskje jeg skal gå å ta en varm dusj.

Jeg dusjer lenge. Faktisk så lenge at jeg måtte ta en pause for å gå på do. Mens jeg sitter der, husker jeg et sitat av den svenske dikteren Stig Johansson, som lyder slik: "Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet."

Tilbake i dusjen kikker jeg ned på den nakne kroppen min, og lurer på hvordan jeg skal skildre synet uten å bruke sammenligninger eller anatomiske ord. Helst ville jeg skrevet det som en skapelsesberetning. Men når jeg står her og kikker mot føttene, uten å tenke på historien bak, så har jeg ingen anelse om hvor jeg skal starte. Bør jeg begynne med å forklare det som er nærmest bakken, altså føttene? Eller bør jeg begynne med det som ligger nærmest øynene, nemlig brystet? Hvor starter egentlig kroppen min, eller min opplevelse av den? Er den en slags løkke uten start og slutt? Hvis man ser vekk i fra tidslinja som forteller om unnfangelse og død, så virker kroppen min like evig som universet selv. Hvordan skal den da kunne forklares?

Jeg tørker meg og kler på meg, går inn på kjøkkenet og steker 4 grillpølser. Så legger jeg dem i hvert sitt pølsebrød og fyller opp et glass vann. Så setter jeg meg til for å spise.