dikt06. våre gode stunder

Et førsteintrykk er et inntrykk man får først
deretter kommer resten i rykk og napp.
Men ingenting slår førsteinntrykket
når det gjelder slagkraft,
selv om slagkraften avtar
ved videre inntrykk.

Videre inntrykk
skyldes hjertet som slår blodet rundt i ring
og pumper liv i alle trådene som vikler seg rundt oss.

Stakkato, symfonisk.
Symmetrisk over tid
men for øyeblikket i ubalanse.

Varen skal leveres
for varer kreves, fra A til B
hele systemet er avhengig av det.

Gelé
organisk
til tider manisk (og panisk)

(pause)

Dra opp en potet
og du får skitt på henda.

Er du her enda?
Gi meg en lang, våt, pulserende klem da.

Du ser nydelig ut i en tenkt bakgate
der regnet gjør håret ditt vått
og en hund bjeffer fra et fjernt sted
vi ikke helt hører hvor er.

Men menneskene som bor her
er enkle å se, for de er enkle
og vel så det.
De har fremtidsutsikter om været,
og om de skal brennes
eller begraves.

Ingen er begavet,
iallfall ikke de vi kan se.

Vi ser bare tykk tåke.

Berre tåke
tåke

Tåke.
Mykje tåke.

dikt05. ferden

Trillrunde svetteperler
triller ned knusktørr pels

over et rektum
over en pung.

Ferden fortsetter
ned et tykkhuda lår

rundt et kne
og videre ned.

Og du lurer på hvorfor
føttene dine lukter?

Fra en annen verden

Som ung, satt jeg ofte på stuegulvet og kikket på gamle bilder av min mor. Jeg kunne sitte i timesvis og bla i de forskjellige fotografiene.

Det som holdt oppmerksomheten min fanget, var den spesielle stemningen og de mystiske menneskene jeg så. Jeg husker det den dag i dag hvor spennende det var å studere dem. Jeg kunne ikke forstå hvordan jenta på bildet og dama på kjøkkenet var den samme personen. At min egen mor hadde vært en liten pike var en hard nøtt å svelge, men jeg måtte bare stole på at foreldrene mine var ærlige da de pekte på de gamle klassebildene.

Men det forandret ikke hvor underlige alle bildene så ut. For møblene, klærne, hårfrisyrene, ja til og med ansiktsuttrykkene så helt surrealistiske ut, som om de var fra en annen planet. Alle folka så rett og slett rare ut.

Og fremdeles, som godt voksen, synes jeg det er forunderlig å kikke på gamle fotografier. Både settingen og personene virker på en måte så fremmedartede. Enten jeg ser på bilder av min egen mor eller på totalt ukjente personer, får jeg følelsen av å se inn i en annen verden. En fjern, merkelig og rar verden. Du har sikkert følt noe lignende selv.

Grunnen til at jeg mimrer om dette, er fordi det nettopp gikk opp for meg at alle bildene som blir tatt i dag, kommer til å se akkurat like merkelige ut om noen år. Og de årene går fort. Før du vet ordet av det, vil et fotografi som ser "fint" ut i dag, bli veldig, veldig rart. Det er jo ganske snodig -- for bildet har ikke forandret seg i det hele tatt, men du vil føle at du kikker på noe fullstendig annerledes. 

Det er altså ikke bare øynene som ser. Vi ser med dømmekraften og identiteten vår. Vi ser med fantasiene og tankene våre. Vi ser med en tidsånd i bakhodet. Synet, vår fineste sans, serverer oss alt annet enn rene inntrykk -- det holder oss faktisk nesten for narr.

Det store sammenbruddet

Det var greit å være alene når jeg visste at det fantes folk som brydde seg. Da var det bare behagelig med et pusterom og frihet til å tenke.

Men en dag åpnet jeg øynene, og innså at jeg var siste mann på laget. Det var da jeg skjønte, (i et klaustrofobisk øyeblikk) at ensomhet er mer enn å være alene.

For ensomheten er en stor kjempe ... Et uhyre som gjemmer seg bak tapeten og puster meg i øret.

En ånd som fyller opp hele huset med sin tilstedeværelse. En usynlig kraft som tvinger seg inn i hodet og vever et teppe av nye sannheter. Et penetrerende monster som tar over spakene i hjernen og lager tankespill som er så ødeleggende at folk før meg har tatt livet av seg for å slippe unna.

...

Dette står skrevet i dagboka mi fra 1992, da jeg hadde min livs største mentale krise. Og jeg husker det som om det var i går ... Den truende, altomspennende følelsen av å være dømt til evig fortapelse. Kreftene som holdt på å rive meg i fillebiter. Jeg var skikkelig uvel -- fysisk tilogmed -- og tankespillene spiste meg opp litt etter litt.

Det hele var et stort show, en prosess som jeg i ettertid har sammenlignet med en ayahuasca-opplevelse jeg hadde senere i livet. (Ayahuasca er et sterkt psykedelisk brygg som har blitt brukt i årtusener av stammefolk for å kontakte åndeverdenen.)

Likhetene mellom opplevelsene mine er faktisk slående, hvis man ser vekk fra det visuelle ved den sistnevnte opplevelsen. For i begge situasjonene ble jeg konfrontert med meg selv på det groveste, og i begge situasjonene følte jeg at jeg aldri ville komme ut i live. I begge situasjonene spydde jeg som en gris, og i begge situasjonene følte jeg meg renset og klar i toppen når det endelig ga seg.

Det fikk meg til å tenke på verdien av å bli nedbrutt, og verdien av å anerkjenne åndeverdenen. Du kan si at mitt første kraftige møte med en ånd var i 1992 da den holdt på å spise opp hodet mitt, men det var ikke før jeg lå på bakken med en magesekk full av potent ayahuasca-te, omringet av dansende stammefolk og røkelse, at jeg skjønte at det faktisk fantes en reell åndeverden. Jeg så at det fantes et hav av gode og onde ånder, og jeg følte at jeg hadde levd i fornektelse hele livet.

Det trengs mye metafysisk babbel for å prøve å overbevise noen om at en åndeverden eksisterer, og det har jeg ikke tenkt å gjøre i dag.

Men hvis du vil påkalle en positiv sinnstemning, eller drive vekk en negativ sinnstemning (helt uten hjelpemidler som venner, kjæreste, materielle goder eller underholdning), vil du ha større sjanse for å lykkes hvis du behandler sinnstemningen som en ånd enn en følelse.

For å ta et eksempel: lær deg å kjenne godhetens ånd, og du trenger ikke gjøre mer enn å be en bønn eller å meditere for å føle en dyp ro og en gjennomtrengende lykke. Prøv å oppnå det samme uten kunnskaper om åndeverdenen, og du vil ende opp med å stange hodet i veggen helt til du springer ut og kjøper deg en iPhone. Så får du kjenne en amputert følelse av lykke i omtrent to uker, før du må finne deg en ny fiks.

Det samme gjelder negative følelser. En uten kunnskaper om åndeverdenen vil stå på bar bakke og sloss med de negative følelsene helt uten aning om hvor han skal begynne. Han vil bite seg i halen helt til noen griper inn. Men en som kan visualisere hele negativiteten som en ånd det går an å fordrive, vil ha en fordel fordi han kan se målet klarere, og angripe det fra flere vinkler.

Denne innsikten gjør at man får et overblikk over sine mentale prosesser. Man er sin egen sjaman, sin egen lege. Man er over hjernen i stedet for å vikle seg inn i den.

I god tid

Nå har jeg nettopp satt på morgenkaffen og satt meg ved kjøkkenbordet.

Jeg sitter og stirrer på klokken som henger like over inngangsdøra til stua. Tankene svirrer jammen oppi her. Klokken. Den styrer verden. Alt vi vil og må, føyes etter den. Kontrollert av noe så simpelt vi har funnet opp selv. Uten klokken ville kaos oppstå og all form for struktur ville ligge i en haug me dritt. Jeg tenker på bibelen. Det første budet av de ti:

"Du skal ikke dyrke andre guder enn meg"

Er jeg helt ute og kjører nå? Eller er det virkelig slik at klokken er en slags avgud? En moderne framtids gullkalv? Tikk-takk, tikk-takk.

Nå er den store viseren på 6 og den lille står mellom 3 og 4.

Om noen timer skal jeg på jobb. Ifølge klokken.

Det smalt som et levende helvete idet skallen min traff kjøkkengulvet. Tydeligvis hadde stolbeina knukket mens jeg satt og vippet frem og tilbake. Glovarm kaffe over hele meg. Jeg ser dobbelt.

Mamma kom løpende inn døren og gaulte i vilden sky. Alle i huset våknet. Et forbannet sirkus uten like. Dagen var herved ødelagt.

Jeg sprang ut ytterdøren og opp i skogen.Sprang for livet. Over stokk og stein. Mot et uvisst mål. De våte grenene pisket meg i trynet.Regnet høljet ned over meg.Melkesyren i beina mine fungerte som brennstoff på en diger tank. Fortere og fortere vekk fra alt og alle.

Siden har jeg ikke snakket med folk. Jeg trives best her oppe blant gnagerne. De er stille og rolige. Og så er de så søte å se på:)

Jeg er et naturmenneske. Setter virkelilg pris på Guds gave til mennesket. En god jeger vil alltid klare seg. Det sa min far.

Jeg detter ut sånn inni mellom mens jeg skriver. Om det er adhd eller konsentrasjonsvansker vet jeg ikke.

Ellers fikk jo Obama fredsprisen etter som trærne har fortalt meg. Her lurer det virkelig øgler i mosen. Vi får vel bare vente å se..... Klokkene tikker jo.

Til min pennevenn

I en kommentar til mitt innlegg "Det store spillet", som handler om menneskers trang til å spille med hverandre, skriver Antien Mayo: 

"Det finnes en liste, men den må du lete lenge etter. Livet er en sånn liste. Jeg skal fortelle mer om den listen en gang jeg føler for det."

Først og fremst vil jeg si at jeg er veldig spent på hva han har å fortelle, og at jeg kanskje ikke burde svare før jeg har sett hva slags kunnskap han sitter på. Men jeg er bare et menneske, og jeg klarte rett og slett ikke å vente lengre. 

Det som følger, begynte jeg å skrive som en kommentar til nevnte innlegg, men det ble så langt at jeg like greit ga det en egen post:
___

Jeg er fullstendig enig med deg og budskapet i den poetiske metaforen din, hvis man da ser bort ifra at jeg aldri ville kalt livet mitt en liste. Faktisk, hvis man plent skal visualisere det, måtte det nok heller blitt et støvete og delvis revnet spindelvev ... Men nå snakker jeg for meg selv.

Jeg vet ikke om det kom tydelig nok fram i mitt innlegg -- det hele var jo bare en flyktig tankerekke jeg hadde mens jeg pusset tennene -- men jeg mente helt bokstavelig at vi hadde hatt godt av en liste med en klar oversikt over alle grupper -- små og store, organiserte eller ikke -- som er skadelige eller en skam for den menneskelige ånd og sjel.

Jeg tror aldri et enkeltstående individ, i løpet av dets beskjedne livslengde, kunne samlet nok informasjon til å fylle en slik liste ...

For det å skulle identifisere alle arter av råtne sjeler i verden, må være en minst like stor og omfattende oppgave som f.eks. å identifisere alle arter av insekter i Amazonas. 

Her kreves en ny type vitenskap, og jeg skal fortelle mer om den en gang jeg føler for det.

mvh
Jarle
___

Helt til slutt, et sitat fra en beundringsverdig herre som støtter mitt pessimistiske syn på mellommenneskelige kommunikasjonsspill:

“If you are alone you belong entirely to yourself. If you are accompanied by even one companion you belong only half to yourself, or even less, in proportion to the thoughtlessness of his conduct; and if you have more than one companion you will fall more deeply into the same plight.”

- Leonardo da Vinci

En sommerkveld

Dette er en historie fra barndommen min, som jeg aldri kommer til å glemme, samme hvor mye jeg prøver.

Det var onsdag, og jeg hadde nettopp kommet hjem fra skolen. På badet stod den arbeidsløse faren min foran speilet. Jeg kunne spionere på ham, for døra sto litt på gløtt. Han gjorde hele veien så mange idiotiske ting – derfor var det alltid spennende å følge med når jeg fikk muligheten. Og denne gangen hadde han ingen sjangs til å se meg.

Han stod med en hånd på hver side av vasken, litt foroverbøyd og med hodet omtrent 30 cm fra speilet. Så begynte han å mumle noen setninger for seg selv. Jeg fniste litt, men klarte å holde meg, og fulgte med videre.

Etter en liten stund skjedde det noe. Han forandret kroppsholdning fra å stå bøyd over vasken, til å stå oppreist med rak rygg, nesten i en bakoverbue. Han slo seg på brystet, løftet opp høyre fot, og trampet den hardt ned i baderomsflisene. Det må ha knust noe i hælen, men han lot ikke til å bry seg.

Så begynte han å skrike. Høyt ... «Sieg Heil!! – Heil Hitler!!!»

Jeg fikk et lite glimt av ansiktet hans. Øynene var vidåpne, og midt under nesa hadde han tegna en bart med en sort tusj. Han knytta nevene og knurra som en rottweiler ...

«Scheisse!! – Jüden!!!»

Han rista på hodet så håret flagra, og kasta rundt med armene som om han jagde en illsint veps. På det tidspunktet begynte jeg å bli ganske redd, og følte at jeg måtte stoppe det før det var for sent. «Hva holder du på med?» skjøyt jeg inn mellom ropene.

Han skvatt til, og hele han ble løfta en millimeter fra bakken. På et mikrosekund snudde han hodet 180 grader, og sprang mot meg. Og det var da jeg forstod at noe virkelig var galt. Altså, jeg forstod jo tidlig at det var noe som ikke stemte, men det var først da han kom nermere jeg fikk se hvor alvorlig det var.

Ansiktet var nemlig dekka av svetteperler, og øynene så ut som de tilhørte et torturoffer som hadde blitt pint i dagesvis. Han hadde klippet håret på en helt sjuk måte som jeg ikke klarer å beskrive, men det så ut som en blind mann hadde klippet han. Noen plasser var alt håret barbert helt bort, mens andre plasser lå lange hårlokker fastklistret inntil det svette ansiktet. «Fy faen,» tenkte jeg og en isende strøm gikk gjennom ryggsøylen min.

«Hva har du gjort?» spurte jeg skjelvende, mens jeg prøvde så hardt jeg kunne å ikke la ham se hvor bekymra jeg var.

Han kikket alvorlig på meg i noen sekunder, før han begynte å stramme kjevemusklene. Han kneip så hardt igjen at hodet begynte å vibrere, og sener og blodårer fikk halsen hans til å se ut som en råtten trestamme. Jeg synes tilogmed jeg hørte en tann knekke.

Han åpnet litt på de sprukne leppene, men bittet var fremdeles som limt igjen ... «Verden skal bli rensa, syndefloden kommer i kveld,» sa han, ganske rolig. Øynene hans var speilblanke og lyserøde, og pusten var dyp og tung. En tynn dråpe blod rant fra det ene neseboret og buktet seg over kanten av overleppa. Han stakk tunga forsiktig ut og tok i mot.

Jeg var livredd, og kjente ikke min egen far igjen. Jeg måtte svelge for å holde tårene inne. Han så ikke menneskelig ut.

På hele denne stunden, som sikkert varte i omtrent fem minutter, hadde jeg ikke sett han blunke en eneste gang – men nå skjedde det. Og over de ti neste sekundene, blunka han sikkert over hundre ganger. I tillegg til dette, mumla han noe jeg ikke helt klarte å skjønne, men jeg tror det var noe om fiskebåter som ble angrepet av sjøormer. Det ga uansett ingen mening for meg der og da -- det hørtes nesten ut som han snakkte i søvne. «Hva har skjedd?» spurte jeg, fremdeles rolig.

Ansiktet hans lyste opp og et stort smil blottla de syreskada tennene hans. «Kom inn, så skal du få se,» svarte han.

Uten forvarsel tok han tak i håndleddet mitt og klemte så hardt rundt det at jeg ikke en gang klarte å bevege fingrene. Han drog meg mot kroppen hans, og holdt meg fast mot brystkassen som en mor holder sitt nyfødte barn, bare at han klemte meg med en voksen manns styrke. 

«Du vet vel at du er min lille godgutt?» sa han.

Jeg kjente pusten hans i øret mitt. Han fortsatte: «jeg har fulgt deg fra du fikk Paracet i stikkpiller, til du lærte deg å bruke toalettskåla på egenhånd. Jeg bar deg til jeg fikk melkesyre i armene. Du vet det, ikke sant?» Han humret forsiktig og fortsatte: «jeg har smørt matpakka di, jeg har kjøpt iskrem til deg, jeg har sørget for at du har hatt det bra til en hver tid. Er du ikke enig?»

Jeg hadde absolutt ingen anelse om hva som kom til å skje, men jeg turte ikke annet enn å svare «jo, jeg er enig.» Han løsnet grepet på meg, og tok et skritt bakover. Hendene hans var nå på skuldrene mine – en hånd på hver skulder. Han stirret meg inn i øynene. Det virket som han hadde roet seg betraktelig ned, men allikevel så han steingal ut med det sinnsyke håret og de røde øynene, og med blodet fra nesa som hadde blitt smørt rundt munnen og over den svarte tusjbarten. Han sa: «Bra ... Du har stolt på meg hele livet, og jeg vet du stoler på meg nå. Syndefloden kommer i kveld – verden skal bli rensa. Syndefloden kommer. Vi må skyndte oss.»

Før jeg rakk å tenke, dro han meg inn på badet, hvor han hadde forberedt en helt psykotisk setting hvor en helvetes renselses-seremoni skulle foregå. Jeg har ikke lyst å gå inn på detaljer, men jeg kan si at jeg måtte sitte i en ring av telys, kastanjenøtter og markjordbær i mangfoldige timer. Han la en ledning på gulvet som omkranset skyggen min. Jeg måtte drepe en skolopender med en hammer. Vi brøt håndbak over en seng av trepinner. Dette høres helt latterlig ut, og ingen vil sikkert tro meg, så jeg gidder ikke skrive mer om det.

Alt syndeflod-snakket og hele heksekunst-seromonien var selvfølgelig bare et resultat av fars syke sinn. Han hadde bikka totalt over, og måtte tvangsinnlegges neste morgen. Han kunne tatt livet av meg den kvelden.

Jeg er sjeleglad jeg overlevde.

Læresetning

En papegøyes ord,
er sterkere enn hvilken som helst mands.

Einar

Nå skal jeg fortelle dere om en kompis av meg. Einar.

Einar var som folk flest, men han var konstant sjuk. Det var alltid noe som feilte Einar. Var det ikke tannstein så var det urinveisinfeksjon. Inn og ut av sykehusene. Resept på resept av alskens medisiner.

Jeg husker det så godt da vi gikk på barneskolen og vi hadde matpause. I matpakken sin hadde han med en skive uten skorper slik at tennene ikke skulle løsne fra det råtne tannkjøttet, et eple som var most ned i et beger som en slags grøt og en masse forskjellige tabletter. Vitamintabletter, smertestillende, penicillin og pastiller mot dårlig ånde. For du ser det at ånden fra Einars munn var det samme for meg som å lukke øynene og putte hodet inn i søppelsjakten og ta et realt magadrag. Rett og slett jævlig.

En dag da meg og Einar var ute i båten til pappa å fisket, skjedde det noe rart. Vi hadde akkurat stanset motoren og kastet ut krokene da Einar snudde seg forsiktig mot meg og sa: "Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?" Jeg ble jo straks nyskjerrig og svarte med et stille "ja".

Jeg dempet reiseradioen som sto på gulvet og lente meg tilbake. Einar så dødens alvorlig ut da han kikket på meg. "Jeg er bare på larvestadiet" brøt det med ett ut av ham. Jeg hoppet til litt og tilføyde: "Hva faen prater du om?" "Har du tørnet?" Igjen bare satt han der. I timesvis. Jeg satt der sammen med han den natten. Og jeg fikk jammen lære Einar å kjenne kan du si.

Han fortalte hvordan foreldrene hans hadde knust testiklene hans med en hammer og erstattet dem med to knusktørre kastanjenøtter som skrapte intenst mot hverandre for hvert eneste jævla steg han tok. Foreldrene til Einar ville ikke at han skulle få oppleve det helvete som det innebar å være mor og far. De ville spare ham for det tafatte familielivet. Alle de hjernedøde sammenkomstene. Alle tradisjonene og høytidene. Det var et levende helvete sett fra Einars foreldres øyne.

Vi dro ofte ut på turer meg og Einar. Både til vanns og til skogs. Einar var en avkoblet og behagelig person å henge med. Han sa ikke stort, men svarte hver gang han ble spurt om noe. Aldri noe tomprat rundt Einar nei. Det var herlig. Vi kunne ofte sitte der på hver sin gresstust i skogens dunkle lys og filosofere om livet og vår egen eksistens. Vi rotet oss langt bort fra det snevet av sannheten. Tiden sto stille rundt Einar. Han var et fragment av et større bilde. En sprekk i verdens bærebjelke. Han var seg selv.

Det var først da vi hadde kommet oss helskinnet gjennom barneskolen problemene til Einar virkelig startet.

En dag i 1987 kom en sjuk guttunge spankulerende over skolegården. Det var Einar. Og det var i storefri. Jeg løp bort til ham og spurte hvorfor i helvete han ikke hadde møtt opp på ungdomsskolen. Einar svarte med den avslappende stemmen sin at det var ikke vits å prøve mer lenger. Han var oppgitt og lei alt og alle.

Vi fant oss en benk bak skolen hvor vi satte oss ned og pratet litt. Etter en god stund der strakte Einar frem hånden sin mot min. Jeg fikk et undrende uttrykk i ansiktet etter øyenbrynene mine å dømme, men tok i mot hånden hans. Det skulle jeg aldri ha gjort... Jeg fikk se en skadeskutt antilope ligge døende i skogholtet. En verden omgitt av et kokende havgap bebodd av glefsende sjøormer. I alle jordens mørkeste kriker og kroker, kunne jeg se skyggene av noen skikkelser sittende å be for sitt liv. Trygle hengivende til en fiktiv personlighet. Et brennende ønske om å få leve litt lengre. De frodige skogene var knust til pinneved og dens frukter lå muggspist ved dens side. Gråmelerte epler og morkne markjordbær. Et realt festmåltid for dypets beboere. Åtselbillene og larvene. Midt under hele denne seansen kunne jeg kjenne jeg fikk melkesyre i øyelokkene. Noe som jeg trodde var fysisk umulig.

Videre fikk jeg se avdøde familiemedlemmer bryte armbak med dødsenglene. Dømt til å tape. Bomber og granater sprengtes overalt rundt meg og det store bildet var i stykker. Gud hjelpe meg for en stygg globus dette her vil bli. Det ble dødelig stille et par sekunder før en massiv bølge av kokende vann svelgte hele faenskapen og etterlot seg et tilsynelatende forlatt og utdødd landskap. Tårene kom. Jeg lette intenst etter tegn til liv. Håpløst virket det som. Men der. Plutselig! I det mørkeste av det mørke. Et telys. Bevegelse. Jeg ser en liten mann. Helvete! Det er Einar. Han har stukket ut sine egne øyne med et par spisepinner. Uten å vite noen ting som helst om hensikten bak det, kan jeg ikke annet enn å smile. jeg ser på munnen at han prøver å fortelle meg noe. men all lyd er borte. Jeg venter litt. Der ja. En massiv snakkeboble spretter fram: JEG ER FORTSATT BARE I LARVESTADIET! Jeg blunker kjapt og er tilbake på benken med Einar. Jeg er mildt sagt lamslått.

Så gikk årene da og jeg fikk min egen familie. Har ikke sett stort til Einar siden den dagen. Ingen vet hvor han ble av egentlig. Ingen har spurt hvertfall.

En morgen sitter jeg og sønnen min på to år i sandkassen og leker da jeg får øye på noe som graver seg opp fra sanden. "Hva faen?" tenker jeg og nistirrer. Med ett ser jeg at det er en massiv skolopender som graver seg opp fra sanden. Det er den største av dem jeg noensinne har sett. Hard som en trepinne var den. Umulig å slå ihjel. Av en eller annen grunn slår det meg plutselig at den ligner på Einar. Jeg segner om i sandkassen. Og bråvåkner spyende over toalettskåla noen timer senere. I vill panikk sparker jeg opp baderomsdøra og leter febrilsk etter familien min. Huset er helt tomt. Jeg kaldsvetter som en gris mens jeg går ned trappen til kjelleren. Og der nede sitter Einar og skjærer seljefløyter. Jeg segner om for andre gang. Dager går. Kanskje uker. Jeg tar fortsatt stikkpillene mine. Jeg deler rom med en fyr som heter Hitler. Han har den merkeligste bart. Når det er sol får vi lov til å sitte i parken å spise is.

Dagene flyr....

Vise ord

Den lamme Krøpling kan ikke smi,
men han kan smile sterkere enn 15 mend.

Mot en fremmed fortid

Klokka var snart seks, og jeg våkna av lyden av en ambulanse, eller en brannbil. Samme kan det være. Jeg kikket i taket i et par sekunder, før jeg satte albuene i madrassen, løftet opp overkroppen, og støtta meg mot veggen. Jeg satt i senga og skalv og hyperventilerte. Selv om sirener var en daglig kost i denne byen, skjedde dette hver gang de vekka meg. Det skjærende hylet sendte kniver gjennom meg. Instinktivt og ukontrollert, helt uten tanker, ristet jeg på hodet. Lyden fikk meg til å fryse av redsel.

Du lurer sikkert på hva problemet mitt er, og du vil kanskje tilogmed kalle meg ei pingle. Helt greit for meg, men da aner du virkelig ikke hva du snakker om. For jeg er temmelig hardhudet, og har vært gjennom det meste. Jeg har blant annet hoppet i fallskjerm fra et 540 meter høyt TV-tårn i Russland. Jeg har hoppet i strikk fra en knirkete og porøs bro i India. Jeg har padlet i kano ned Amazonas, og vært med stammefolket på apejakt i regnskogen. Jeg har tilogmed fått en 30 cm lang, rusten kjøttøks mot adamseplet i en bakgate i Venezuela. Jeg har stirra døden i hvitøyet, men det som skremmer meg mest her i livet er en ussel lyd. 

Psykologen min sier det kan være snakk om undertrykte følelser, men det forklarer ikke hvorfor redselen bare blir utløst av sirener. Derfor har jeg begynt å undersøke ting selv. Og siden det meste av vår kunnskap kan spores tilbake til det gamle Hellas, valgte jeg å begynne å lete i disse skriftene. Der fant jeg ut at ordet sirene egentlig var et navn på en mytologisk skapning. En rimelig snodig skapning, om jeg skal si det selv. Sirenene var nemlig kvinner med fuglekropper, som levde på en øy ute på havet. Og det de gjorde hver dag, var å synge så fortryllende at alle sjømenn som hørte sangene, mistet kontrollen og kjørte skipene rett i fjellveggen.

Jeg skal ikke hoppe til noen konklusjoner -- det ville vært veldig lite vitenskapelig av meg -- men dette kan være starten på en lang og spennende reise. For dette kan nemlig peke mot en fremmed fortid ... Og med det mener jeg: min frykt for sirener kan muligens komme av at en sirene lokket meg i døden i mitt forrige liv. Hvis jeg finner ut mer om historien, og deretter forholder meg til dagens sirener på samme måte som grekerne forholdt seg til mytologiens sirener, kan det hende at jeg blir kurert.

dikt04. en siste natt

basilikum på toppen
et lag av flytende ost
i sengen av champignon
tomat og løk
badende i en kremet saus
ligger jeg
og stekes

Det store spillet

I dag morres, da jeg sto foran speilet og pusset tennene, kom jeg til å tenke på dette: Odd Fellow-losjen er sannelig en merkelig forening. En samling av gamlinger som driver med merkelige ting og holder alt hemmelig. Ett av hovedkriteriene for å være med i den gjengen, er at du må tro på noe større enn deg selv. Det er veldig vagt, men med "noe større enn deg selv" menes noe oversanselig, noe hellig som man ikke kan utfordre. Med andre ord sier dette kriteriet: "du må være for underkastelse, og være klar for å bli underkasta."

For et sykt spill.

Så tenkte jeg videre: Hvor mange syke spill finnes det egentlig i verden? Nå tenker jeg ikke på PacMan, men spill der handlingen faktisk foregår i dagliglivet og inni menneskers hoder. Finnes det en liste over alle? 

Sikkert ikke, men hvis den lista finnes, burde hvert eneste nyfødte barn fått den skambanket inn i hodet. For hvis alle nye aspiranter i livet hadde visst hvor mange syke ting det går an å bli dratt inn i, ville vi definitivt vært spart for mye kluss.

Men så tenkte jeg videre: Hvor mye manipulasjon må egentlig være med i bildet for at et spill kan kalles sykt? Vi husker vel alle samfunnsfagstimene der vi fikk vite at vi skifter væremåte etter hvem vi snakker med, for vi har ulike roller. Jeg kan være sønn, venn, kjæreste, arbeider, sjef og så videre, og jeg oppfører og ter meg forskjellig. Dette kan vi. Men hvor store forskjeller er det mellom rollene? La oss se på et eksempel fra virkeligheten: du kan gå fra å sitte med halen mellom beina på sjefens kontor, til å ligge svett i senga og peise bestialsk på kjæresten din. Jeg tror vi kan si oss enige om at det kan være snakk om ganske store forskjeller.

Dette er roller vi har i livet, og som vi lever etter. Men allerede når vi hører ordet rolle, synes jeg det burde det ringe en bjelle. Jeg mener: for at ordet rolle i det hele tatt skal få en betydning trengs det skuespillere. Men betyr dette at vi er med i et skuespill? Ordet skuespill er et sammensatt ord. Å skue, som betyr å se eller stirre, og spill. Men siden vi faktisk er deltagere her, som gjør mer enn å stirre, kan vi stryke det første ordet. Spørsmålet blir da; er vi med i et spill?

Visst faen er vi det, sier jeg. Og hver gang vi snakker med noen, spiller vi. Vi spiller hver dag, og vi har tusenvis av triks på lager. Motspillerne prøver hele veien å få overtaket, og vi må bruke de rette kortene for å ikke tape. Nå har jeg helt glemt hvor jeg ville med Odd Fellow-eksempelet, men er ikke den store spilleavhengigheten vår, litt syk i seg selv? 

Alt dette tenkte jeg mens jeg pusset tennene. Og etterpå så spyttet jeg den hvite, slimete gugga i vasken og så på at den ålte seg ned i sluken.

Nær døden-opplevelse av Sørlandschips

Et nytt produkt har dukket opp i butikkhyllene: Sørlandschips med smak av Peppes Pizza. Dette var dagen for å smake, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde i vente. Jeg hopper rett inn i handlingen:

Jeg gapte over en håndfull og tygde mens jeg hørte den beroligende lyden av knas i munnen. Det smakte merkelig av parfyme. Jeg svelget ned og kjente på ettersmaken. Skulle det ikke være mer spesielt enn dette? Dette var ikke stort å skryte av ...

Men idet jeg skulle til å strekke meg etter mer, smalt det på innsiden av hodet. Det kunne like godt vært en Colt .45 jeg fyrte av mot tinningen. Som en vulkan i full sprut eksploderte det, og jeg kunne føle den psykedeliske magmaen som fosset mellom rillene i hjernen og skvulpet mot kranieveggene. Jeg spratt opp av sofaen. Fy faen så forgifta jeg var! Jeg brakk meg og svimla -- knærne føltes som om de var av skumgummi. Synet begynte å skrumpe inn, og jeg prøvde å riste meg ut av det som skjedde. Men tunnellen ble bare smalere og smalere, helt til jeg ikke kunne se mer enn om jeg hadde kikket gjennom et sugerør. - Det svartner for meg!! skreik jeg av full hals.

Jeg fallt mot bakken, landa på ryggen og dunka bakhodet i parketten, men det hørtes mer ut som en brødskive landa på en gressplen. Et mykt og forsiktig søkk var alt jeg hørte. Hele huset var råttent og møllspist. Det hvilte en forbannelse her, og ikke en gang veggene var rette -- rommet så ut som en sammenklemt pappeske. Og temperaturen var garantert over 40 grader. Jeg rant av svette og klærne lå klistret fast inntil huden min.

Jeg fikk synet tilbake, og vendte blikket opp. Hva i helvete er det som drypper!? hørte jeg meg selv rope. Stemmen gikk i sakte film og jeg kunne se lydbølgene som svømte opp mot taket og ble rikosjettert ned igjen. Terpentin og blåsyre! skreik jeg. Det dryppte i fra alle kvister i takpanelet. Store dråper løsnet fra taket og fór ned mot gulvet. Jeg må redde øynene, husker jeg at jeg tenkte. Men idet jeg bevegde høyre hånd opp mot ansiktet, rykket det i meg, og jeg fikk jeg en hinsides skremmende og penetrerende innsikt ... Det gikk opp for meg at jeg ikke var mer enn en luftspeiling.

Jeg var død, og jeg hadde vært død lenge. Kameraten min sier at jeg skreik som om jeg ble overkjørt av et tog. Jeg følte at en sylskarp tråd suste gjennom meg på kryss og tvers og skar meg opp i mindre og mindre biter, helt til det ikke var mer enn atomer igjen. Hele verden raste som legoklosser, men allikevel hadde jeg en rar, jeg vil nesten si utenomjordisk følelse av trygghet. For jeg skjønte at dette var min multidimensjonelle dåp, og at jeg nå var på vei mot den storslåtte evigheten. Jeg kunne se for meg hvordan jeg suste uten friksjon i lysets hastighet, som fyrverkeri i et vakkert og komplekst mønster.

Plutselig begynte jeg å tenke på mine stamfedre. Jeg tenkte på hvordan en slekt bare blir spredd over jorda, nesten som kvistene på et eiketre springer ut og finner sin plass i atmosfæren. Min slekt kommer egentlig fra Texas og var hovedsakelig kristne, helt til oldefaren min konverterte og ble jøde. Han måtte stusse kjeppen og det hele. Og jeg tror faktisk det var derfor han gjorde det. På den tiden var det fryktelig tabu å ha trang forhud, og det sies at han hadde et kjempestort «ytterparti» som gjorde at «hylsa» holdt på å rakne. En konvertering var nok hans siste utvei. Men jeg kjente ham ikke. Det nermeste jeg har komt til å ha kontakt med ham var i et brev som fulgte med kransekaka han sendte til konfirmasjonen min. Men nå hadde altså tiden endelig kommet for å møtes på andre siden av eksistensen. Jeg bruste av glede og forventninger -- og åpnet øynene ...

Et sjokk av et syn møtte meg. Det var noe helt annet enn hva jeg hadde sett for meg. Jeg var nemlig tilbake i huset, og alt var tilsynelatende normalt. Veggene var rettvinkla, taket så knusktørt ut, og etter hvert forstod jeg at jeg fremdeles bodde i min egen kropp. Kameraten min skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, og spurte om jeg ville ha mer. - Nei takk du, dette var litt for intenst for min smak, svarte jeg kjapt mens jeg lo nervøst. På det tidspunktet visste jeg ikke hva som var ekte lengre. Var alt bare forestillinger? Det føltes som om hjernen hadde blitt vaska med klorin, og hele munnen smakte av gammel krabbe. Jeg gikk hjem og la meg.

Et vennlig tips: ligg unna den nyeste posen med Sørlandschips!

PS! Jeg har ingen allergier, så hvorfor dette skjedde, har jeg absolutt ingen formening om. Men fra nå av må jeg nok være litt forsiktigere med hva jeg putter i munnen.

sang01. uten tittel

Her legger jeg ut en sangtekst som jeg har jobbet med en stund. Er usikker på om den skal bli lengre, eller eventuelt bare kjøre en lengre melodisk avslutning. Har ikke funnet ut av melodivalg og sånt, men det kommer nok etterhvert.

Sangtittelen er for øyeblikket ubestemt, men har et par kort i ermene på akkurat dette. Vil bli oppdatert etterhvert:

.........

Amoebas dancing with cheerleader suits

images of our own DNA
liquified monsters in colour patterns
hi definitition words written in sand

umbrellas are growing in the acres of destiny
reveiling the secret of possible life

what is life? ( I ask..)

.........

dikt03. Fra Heimskringla II

Ek tek

ek tafsar
ek um dum higer efter
ek knadda hyme myne
fer dum vrede
tek hin daudum

skugga vert um greinur
berg o humser falma
i mørkja vart ek byggjat

døyr fe døyr frendar
ek bannar
ljoset blendar
aurora borealis du min hustru
lysar vei
tek du soppar

vargen hustlar
ek i mentos
friske pustar