for sin ufødte arvtager

blandt blinkende blikkboks-telefoner
som slurper i seg avgrunnens sevje
søker en stillferdig blåsvart snegle
en partner å dele sin sæd med

En merkelig kveld

Noen dager har man det sånn at ... nei, vet du hva? Jeg skal gå rett på sak: I mitt eget hode er jeg innelåst for resten av livet. Det er ikke trist, med mindre jeg synes at det er det, og det gjør jeg av og til, som foreksempel i dag. I håp om noe bedre, satte jeg meg ned i en sofa og lukket øynene. Forskjellige ting slo meg ...

For eksempel tanker om åndelige reiser og absurditeten rundt dette, eller at det egentlig ikke er så verst å være fanget av sitt eget hode, fordi alt handler om måten man takler det på. 

Så skytes tankene videre og jeg bombarderes av fragmenter av tidligere opplevelser og samtaler. Samtaler mest, og ting jeg har lest, både fra fjern og nær fortid. Det er ingen sammenheng mellom fragmentene, men de opererer i et imponerende tempo. Jeg vet at hvert fragment er en døråpning til hver sin unike tankerekke; eller for å bruke ungdommens språk: fragmentene er hyperlenker. Så farer tankene videre og jeg tenker på hvorfor jeg tenker på det jeg tenker på. Det er her det skjer noe spennende. Det virker nemlig som om regnestykket faller på sin egen logikk, korthuset raser, tankene forsvinner som dugg for solen og igjen står det bare ... Vel, hva står det egentlig igjen? 

Dette gjør meg både paff og imponert, nesten som av å se på en dyktig tryllekunstner. Jeg tenker videre, er ikke hjernen med dens utrolige evner nesten som en tryllekunstner? Vi har jo sett det som nødvendig med både filosofi og psykologi, to gigantiske vitenskaper som fra hvert sitt ståsted skal avdekke de talløse triksene hjernen har å by på. Uansett, hvis hjernen er en tryllekunstner, så blir den nok bare bedre og bedre til å trylle dess mer erfaring den får. Ved hjelp av en litt simpel logikk kan vi nesten si at vi blir mer og mer lurt etterhvert som årene går. 

Dette var en stor tanke, i den grad at den opptok hele tankeapparatet mitt. Ofte blir jeg sittende og ruge på slike ting, men nå skal jeg bare la tankene sveve videre.

Nå er jeg faktisk tilbake til fragmentene igjen, men nå er utvalget helt annerledes. I starten var det i stor grad stressende saker, men nå er fragmentene hentet fra bedre øyeblikk i livet. 

Så beveger jeg ubevisst fokuset vekk fra tankene og mot følelsene. Jeg blir plutselig klar over ting jeg har tatt for gitt: at hjertet mitt slår, og at lungene mine suger luft inn i meg. - Sprøtt! tenker jeg, før jeg reiser meg og går til kjøkkenet for å hente en kopp te. 

Ignorance is bliss

Du blir hva du spiser

I dag våknet jeg mye tidligere enn jeg pleier. Ganske overrasket lå jeg der og stirret i taket. Ute kvitret fuglene og jeg kjente at jeg hadde en svak morgenkvalme. Dette skulle bli en morgen av de sjeldne ...

Det tok meg vel 30 minutter med takstirring til å innse at jeg faktisk måtte spy. Ut på badet springer jeg med spyen i halsen, klarer akkurat å komme frem til dassen idet rødbrun guffe fosser ut av meg som en vulkan. Der står jeg på huk i rundt et kvarter og tømmer meg. Det smaker av den kalde kokepølsa jeg spiste til kveldsmat i går. Jeg trekker ned og skylder munnen med litt vann. Det er merkelig hvor søtaktig vann smaker etter du har hatt munnen full av syre. Jeg går inn på soverommet igjen og legger meg for å hvile.

Våkner igjen, omtrent to timer etterpå, og nå har jeg ganske vondt i magen. Jeg kommer på et råd min mor alltid ga mot magesmerter: "prøv å fise, så går det nok vekk." Vel, hva skal jeg si? Den fisen var mye våtere enn jeg trodde. Faktisk ble store deler av boxeren vått av rykende fersk diaré. Jeg presser opp korsryggen og bakenden, for å ikke få avføring på madrassen. Det gikk fint. Jeg velter meg ut av senga, springer på do igjen, denne gangen for å drite. Der sitter jeg i minst 20 minutter og tisser ut anus. Plutselig kommer superkvalmen. Jeg trekker i toalettet og kaster meg ned på gulvet i en og samme bevegelse, og uten å tørke meg bak, står jeg der på alle fire og spyr magesyre, mens fuglene fremdeles kvitrer. 

Det er nå jeg begynner å lure på om den kokepølsa muligens hadde gått ut på dato.

Kaféen

Jeg ville ikke skremme guttungen, så jeg prøvde å si det forsiktig. "Vel," sa jeg, "hvis vi later som at jeg er en blomst ..." "En blomst?" Han så overrasket ut. "Ja, hvis jeg hadde vært en blomst, så ville jeg vært et frø først ..." "Slutt å tull, onkel Jarle!" Han tok opp begge hendene til ansiktet, stappet tomlene inn i munnvikene og pekefingrene i øyekrokene, og skar en grimase mens han vugget med hodet. Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å gjøre det samme. Sammen satt vi og skar grimaser til hverandre. Vi satt ved mitt trofaste stambord, like ved det midterste vinduet.

Det var mandags morgen, og fuglene hadde allerede trukket til varmere strøk. Av og til skulle jeg ønske jeg hadde vinger. Da skulle jeg flydd til Amazonas.