Helg

Nede i kjelleren sitter han i skinnstolen. Lyset er av og ansiktet hans lyses opp fra et stearinlys som henger foran et lite speil på veggen. I askebegeret ligger det flere titalls sneiper begravd i aske og veggene er prydet med indianerklær, cowboyhatter, diverse flagg og vimpler fra rundt om i verden. Det er fredag og Jarle skal atter en gang slappe av etter en lang og hard arbeidsuke på fabrikken..

Fra stereoanlegget spilles det lav countrymusikk mens lydløse bilder fra fjernsynet gir liv til skyggene på veggene.

Skinnstolens sete viser tydelige spor av slitasje. Den som en gang var kullsort og skinnende er nå hvitaktig og sprukket som fingrene til en som har sovnet i badekaret. Jarle plystrer lavt mens han åpner sin tredje boks med pils og heller det i koppen sin. Han elsker det. Ingenting skal stoppe Jarle. Og mens den berusende følelsen brer seg i kroppen hans, tar han steget ut på sidelinja og er i sitt ess.

Han ser utsultede barn løpe blant rotter og søppel, mens krig og fordervelse herjer deres landsbyer. Han ser mishandlede kvinner fanget i sine hjem. Voldtekt og rasisme ser han. Hat og elendighet. I en verden full av det jævligste en tenkes kan, står Jarle nå som innbytter. Det er endelig fredag for Jarle.

Mobiltelefonen ligger på armlenet, men det er ingen som ringer. Innerst inne vet han at om noen timer vil denne mest sannsynlig bli brukt til noe som vil smake relativt vondt mandags morgen. Jarle tenker ikke på sånn i dag. Istedet sitter han og drømmer. Drømmer om alt han er i stand til. Som å redde noen i nød. Bli kjent i media. Bli rik og aldri mer måtte jobbe.

La meg vise deg Jarle:

Jarle er en mann i slutten av 40-årene. Han er rundt i ansiktet og hans øyne henger ut mot siden og hviler på hver sin pose av rødlig sår hud. Håret står tynt og pistret til alle kanter, mens skjegget hans begraver munnens tilstedeværelse. Fingrene hans er gule med sprukken hud på tuppene hvor neglene sitter fast.De begynner å få en svak foroverbøy og er lange med brunaktig stivnet møkk på innsiden.

Han tenker på fortiden. De lyse sommerkveldene da han og naboen var ute og sykla i gatene helt til det var leggetid. Hvordan de sprang for harde livet etter å ha banket på en tilfeldig dør i nabolaget. Lekte krig i skogen. Det var tider det.

I speilet kjenner Jarle seg så vidt igjen. Han ser et par gjenkjennelige trekk, men ansiktet er fortsatt et vagt minne fra fortiden. Hvis øynene hans virkelig er vinduer inn til sjelen, vil man kunne se den samme livsglade personen han alltid har vært. Et barn. Et organisk byggesett. Innerst inne er han livredd. Han skjelver og hakker tenner om nettene. Fastlegen hans hans skriver ukentlig ut nye resepter på sovemedisinen Stilnox. De har fanget ham nå og det er ingen vits å snu. Han tar seg en god slurk med skummende friskt øl og slikker skummet av barten. Jarle koser seg som aldri før.

Sokkene mine lukter sursøt saus

Jeg er sulten. Det hadde vært godt med kinamat. En stor porsjon frityrstekt kylling eller noe, med ris og grønnsaker.

Klokka er bare ti på sju en fredags morgen, og jeg har allerede vært våken i fire timer. Hvis man kunne sammenlignet døgnrytme med musikksjangere, (og det synes jeg man kan,) er min rytme som eksperimentell og uforutsigbar fri-jazz. Fri-jazz passer egentlig perfekt for å beskrive flere ting, ikke bare mitt indre ur, men faktisk hele mitt indre. Da snakker jeg ikke om tarmsystemer, magesyre, galleblære og slike ting.

Jeg ser meg rundt. Overalt på soverommet ligger det henslengte klær. Dette er mitt system. Mange synes nok det er uforskammet og ekkelt. Men så lenge det ikke er flekker på klærne, trenger man egentlig ikke å vaske dem. Det holder å ha dem på gulvet i noen uker eller måneder, så forsvinner lukten, og da kan de brukes igjen.

Vel vel ...

Det er ikke så mye nytt. Jeg prøver å skrive litt, men gir som regel opp ganske tidlig, oftest gir jeg opp før jeg har startet ... Jeg liker å sitte på kjøkkenstolen og se ut av vinduet. Jeg liker å ligge i senga og tenke. Meditering kaller jeg det, selv om meditering strengt tatt utelukker tenking. I det siste har jeg tenkt på at det finnes øyne over alt. Ikke bare i kvister på vegger og tak, men i det aller, aller meste. For eksempel er dørhåndtaket og lysbryteren på veggen to punkter som jeg føler følger med på meg. Jeg vet jo at de ikke kan se meg, jeg er ikke gal, men allikevel klarer jeg ikke gi slipp på følelsen av å bli observert. Det finnes en spent energi som strekker seg mellom meg selv og dørhåndtaket og lysbryteren. Dette gjør at alt jeg foretar meg, på en måte skjer i tredjeperspektiv. Alt jeg gjør, gjør jeg foran "andre". Dette fører til et par interessante øyeblikk.

Jeg har også tenkt på andre ting. For eksempel om hvordan vi mennesker hele tiden finner nye og raskere måter å kommunisere på. Fra røyksignaler til telegrafer, fra telefoner til internett. Slik jeg ser det, beveger vi oss mot en tilstand der telepatisk tankeoverføring blir mulig. (Jeg har sett vekk ifra den tekniske utførelsen, det kan andre ta seg av.) En slik egenskap er nok den eneste måten å oppnå full forståelse mellom to individer. Derfor har jeg jeg grublet på det. Men det er et par vansker med idéen, nemlig ved selve konseptet. For hvis en tankeoverføring skal være fullkommen, måtte den foregått slik at den ene parten automatisk absorberer hele sinnstemningen og tankerekken til den andre, og vice versa. Men når dette skjer på likt, altså at begge to er innvolvert samtidig -- noe som bør være litt av poenget med dette her, hvis ikke er det jo spionasje -- vil det oppstå seriøse komplikasjoner. For når den ene parten (la oss kalle ham A) mottar den andres tanker (B), innebærer jo disse i tillegg A's utsendte tanker. A har nå mottatt B's egne tanker, pluss B's mottatte tanker, som jo var A sine egne i begynnelsen. Når B da etterpå får A's tanker igjen, dobler det seg enda en gang. Prosessen kan sammenlignes med det som skjer når man setter to speil ovenfor hverandre. Det skapes en uendelig lang speiling, et hyperøyeblikk av en langgang. Tenk da når absolutt alle på jordens overflate kan kommunisere telepatisk med hverandre ... det vil bli intenst mange speilinger og en fullkommen forvirring. Dette er noe av det jeg tror vi beveger oss mot.

Det å sette to speil ovenfor hverandre vil kanskje være en måte å se bak i tid, for lyset som blir reflektert fra speilbildene lengst vekke er vel etter lysets hastighet å dømme fra fortiden? Er dette en slags måte å konservere et øyeblikk på?

Nå er klokka snart åtte. Jeg tar på meg sokkene. I dag skal jeg ha kinamat.