dikt12. i en evighet

Jeg sitter i senga med en Edding Office Liner
og skriver i ei skisseblokk fra Nille.
Ryggen støttes opp mot veggen,
underkroppen godt gjemt under dyna

Fingrene har nedsatt bevegelighet
på grunn av temperaturen i rommet.

Inntil veggen ved fotenden av senga
står et speil
akkurat så høyt
at jeg ser meg selv.

Ofte går det lenge


mellom hver setning.



Tar meg selv i å kikke på klokka.
To timer er gått
siden jeg begynte å skrive.

Ser meg selv i speilet
og hever øyenbrynene

Er jeg overrasket,
eller bare tror jeg at jeg er det?

Hører en bil i det fjerne,
på vei vekk. Kikker på
nattbordslampen og tenker
hvor stille lys er.

En mus høres fra andre siden av veggen
idet jeg kaster arket på gulvet.
En blank side. En truende renhet.

Stirrer. Tenker hvordan musa lever, i en stor labyrint,
der den klatrer over ledninger
på jakt etter mat.

Støtter hodet inntil veggen
lukker øynene og smiler.

Hører meg selv puste.

Gjennom øyelokkene
skinner lyset fra nattbordslampen,
og varmer meg
fra høyre side.

Føler kroppen sklir i fra meg

Forsvinner

"Vogt dig for Drømmen"

Et par folk jeg kjenner har et ganske anspent forhold til drømmer ... Jeg har ofte undret meg om hvorfor. Tiden har hjulpet, og nå lurer jeg på om jeg har klart å avdekke (litt av) mekanismen. Her er min beskjedne teori:

Etterhvert som barna vokser opp, vil noen av dem miste de mest fargerike drømmene sine, nesten som knarkere blir nyktre. Drømmene mange sitter igjen med, er av en kjip, voksen karakter: glemming av avtaler, misting av eiendeler og sånne ting. Dagligdagse drittproblemer. Som følge av denne kvalitets-nedgangen utvikles det etterhvert bitterhet av varierende grad ovenfor folk med "bedre" drømmer enn dem selv, og disse blir underbevisst frastøtt når de vil dele sine historier. Denne primære "liker ikke"-følelsen som oppstår i den streites kjerne når han hører et annet menneske fortelle om en drøm, manifesteres på overflaten som en intens trang til å skifte emne, eventuelt til å lukke ørene. De vet nemlig ikke hva annet de skal gjøre, i mangel av knagger å henge sin bitterhet på (i motsetning til nyktre knarkere som jo har nok av skrekkhistorier å legge på bordet.) Det eneste verktøyet som gjenstår i den streites hjerne, er deres egen irrasjonelle, men styrende bitterhet (oftest kamuflert som overlegenhet; dette er en trojansk hest)

Men ingen regler er hogget ut enda. Jeg kommer mest sannsynlig tilbake med mer, men da om noe helt annet.